Neeeeida, kom ned til han siste jeg skulle ta bilde av og levere bildene til. Om jeg kunne bare ta en tur innom han ene, han bor rett oppe ved deg gjør han ikke? Snille Marius sier ja, og banner og sverter inni seg. Så kommer jeg til neste mann, tar bilde. Sa han forrige noe om han tredje mann? Neeeeeeei det gjorde han ikke. Kan jeg dra opp til han, han bor jo bare: kjør dit, venstre, høyre og så kjører du nærmest inn i huset hans? Joda drar dit og jeg! Klarer ikke si at nok er nok.....men nå er det nok.
Grunnen til at jeg hater stress er at jeg blir udregelig når noen snakker til meg, jeg blir sinna inni meg og mister all matlyst. Ingen mat dagen før betyr at dobesøk dagen etter er utrivelig.
I morra har jeg ikke lyst til å sitte på dass hele dagen, siden det er utdrikningslaget til en kompis. Hvor jeg bare har lyst til å kose meg og ikke tenke. Ta et par glass vin og slappe av. Skal vedde på at det blir stressehelvete frem til vi kommer frem til campingen vi skal sove over på.
I dag er en tre dusjers dag, en etter trening i dag morres, en etter å ha vasa rundt i skogen i sandaler på ikke planlagt fisketur, og en til kvelds for all stress svetten. Eneste som mangler nå er at tenketrollet kommer i natt så jeg ikke får sove, må være oppe klar til å reise klokka sju i morra tidlig.
fredag 5. august 2011
Stresse helvete!
Skulle ta bilder av folk på onsdag, easypeacy? Neida, trengte bare noen bilder til. Så da måtte jeg stresse rundt i går og ta bilder, samtidig som jeg prøvde så godt jeg kunne å være på hytta, mer om det seinere forresten.
Så i dag skulle noen bli tatt bilde av klokka 10, hørte ikke noe mer dro og fiska. Klokka 13 midt i skogen tikka det inn melding om jeg ikke kunne ringe ho som skulle bli tatt bilde av. Dro hjemover, fikk tatt bilde. Tenkte at nå var jeg endelig ferdig.
Men så kom jeg på at det er enda en gjøk som jeg må ta bilde av (husk at jeg er stressa og grinete når jeg skriver detta, folk er egentlig ikke gjøk). Men de tror at det bare er å peke kamera et sted så er bildet ferdig og kan sendes på mail. Lett som en plett. Så nå må jeg få tak i sistemann gi han bildene jeg allerede har, ta bilde av han, så dra hjem og fikse det og sende det på mail. Grunnen til at jeg akkurat nå hater detta er at det skulle ta cirka en times tid onsdag kveld. Nå er vi på tredje døgnet med mas!
Så i dag skulle noen bli tatt bilde av klokka 10, hørte ikke noe mer dro og fiska. Klokka 13 midt i skogen tikka det inn melding om jeg ikke kunne ringe ho som skulle bli tatt bilde av. Dro hjemover, fikk tatt bilde. Tenkte at nå var jeg endelig ferdig.
Men så kom jeg på at det er enda en gjøk som jeg må ta bilde av (husk at jeg er stressa og grinete når jeg skriver detta, folk er egentlig ikke gjøk). Men de tror at det bare er å peke kamera et sted så er bildet ferdig og kan sendes på mail. Lett som en plett. Så nå må jeg få tak i sistemann gi han bildene jeg allerede har, ta bilde av han, så dra hjem og fikse det og sende det på mail. Grunnen til at jeg akkurat nå hater detta er at det skulle ta cirka en times tid onsdag kveld. Nå er vi på tredje døgnet med mas!
Slitsomme tanker
Det er vanskelig å forklare for noen som ikke har opplevd det hvordan angst og depresjon virker, og hvor slitsomt det er. Hvis jeg skulle prøve å sammenligne med noe så ville jeg sammenligne med Aleksander fra Ingen Grenser. Han har CP og bruker mye mer energi på å bevege seg enn oss funksjonsfriske, for meg som har depresjon og angst så bruker jeg mye mer mental energi på gjøremål enn andre. Et møte som varer en halvtime, kan føles ut som om jeg har sittet i 2 timer når det er ferdig. Å gå på butikken kan ta all energi jeg har. Visse ting kan jeg grue meg til i timesvis før det skal gjennomføres, og alle krefter settes inn på å mobilisere seg til å klare noe. Og når man da skal gjøre denne ene tingen, så er man utmattet og alt blir feil. Så kommer prosessen etterpå, hvor man tenker på at alle synes at en er alt mulig negativt, selv om ingen har sagt noe.
Man kan faktisk ha gjennomført noe meget bra og få gode ord etterpå, men likevel vil man klare å snu det til noe negativt og mistenke noen for å være falske.
Denne sammenligningen vil jeg bare bruke på meg selv, når det kommer til angst og depresjon er det like mange tilstander som det er personer. Angst og depresjon er som snøfnugg, ingen er helt like
Man kan faktisk ha gjennomført noe meget bra og få gode ord etterpå, men likevel vil man klare å snu det til noe negativt og mistenke noen for å være falske.
Denne sammenligningen vil jeg bare bruke på meg selv, når det kommer til angst og depresjon er det like mange tilstander som det er personer. Angst og depresjon er som snøfnugg, ingen er helt like
Trening dag 2
I dag har jeg trent, litt ivrig i starten så orka ikke hele programmet. Må endre litt på rekkefølgen også, ble helt ødelagt i beina siden jeg varma opp på tredemølle og gikk rett på bein etterpå. Men må teste ut litt i starten, og det var det som var planenen også. Ble cirka en time trening.
Ålreit å være i gang da. Var heller ingen folk der så tidlig, kom en når jeg var nesten ferdig, men det skal jeg holde ut.
Ålreit å være i gang da. Var heller ingen folk der så tidlig, kom en når jeg var nesten ferdig, men det skal jeg holde ut.
torsdag 4. august 2011
Familien
I løpet av gårsdagen fikk jeg litt inspirasjon, hvis vi kan kalle det det, fra ei venninne angående familie-relasjoner. Jeg har aldri følt meg hjemme i min familie. Jeg er 5 år yngre enn mine eldre søskenbarn og minst 5 år eldre enn mine yngre søskenbarn, så jeg har aldri hatt noen i slekta å henge med på familietreff o.l. Da har jeg som regel tusla rundt og kjeda meg, for ingen vil ha en liten jypling henganes med seg, og hvis foreldre, tanter og onkler tvang dem til å ta meg med, så følte man seg jo aldri velkommen.
Det lille som var av familietradisjoner begynte så smått å forsvinne også når jeg vokste opp, det ble slutt på lørdagstreffene hos bestemor og familieferiene endte også.
Derfor har jeg aldri hatt noen familietilhørighet. Når far min jobba mye, var grinete og sliten når han kom hjem og modern jobba til fire, så måtte jeg klare meg sjøl.
Men det jeg skulle frem til var at jeg har alltid "skyldt" på familien at jeg har disse følelsene og at jeg blir dårlig av familiemøter og sånne ting. Venninna mi fikk meg til å tenke over om jeg kanskje var sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å passe inn, og at jeg har skyldt på meg selv for å ikke være sammen med dem. Jeg har virkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke er et mer familiemenneske, og jeg kommer ikke til å få noe mindre dårlig samvittighet når jeg skal bli onkel til tvillinger. Jeg klarer heller ikke å bli overlykkelig for å bli onkel, det er virkelig noe som plager meg.
Det er så jeg får lyst til å flytte langt unna, så slipper jeg å sitte her og ha dårlig samvittighet i 52 uker i året for at jeg ikke besøker nevøene, så kunne jeg heller hatt god samvittighet i en uke i året når jeg besøkte dem hvis jeg bodde langt borte, hvis dere skjønner hva jeg mener.
Jeg er nok påvirket av alle de som har et så fantastisk forhold til sine familier, eller hvertfall gir uttrykk for det. Jeg fikk hvertfall noe å tenke på, enda en ting.
Det lille som var av familietradisjoner begynte så smått å forsvinne også når jeg vokste opp, det ble slutt på lørdagstreffene hos bestemor og familieferiene endte også.
Derfor har jeg aldri hatt noen familietilhørighet. Når far min jobba mye, var grinete og sliten når han kom hjem og modern jobba til fire, så måtte jeg klare meg sjøl.
Men det jeg skulle frem til var at jeg har alltid "skyldt" på familien at jeg har disse følelsene og at jeg blir dårlig av familiemøter og sånne ting. Venninna mi fikk meg til å tenke over om jeg kanskje var sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å passe inn, og at jeg har skyldt på meg selv for å ikke være sammen med dem. Jeg har virkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke er et mer familiemenneske, og jeg kommer ikke til å få noe mindre dårlig samvittighet når jeg skal bli onkel til tvillinger. Jeg klarer heller ikke å bli overlykkelig for å bli onkel, det er virkelig noe som plager meg.
Det er så jeg får lyst til å flytte langt unna, så slipper jeg å sitte her og ha dårlig samvittighet i 52 uker i året for at jeg ikke besøker nevøene, så kunne jeg heller hatt god samvittighet i en uke i året når jeg besøkte dem hvis jeg bodde langt borte, hvis dere skjønner hva jeg mener.
Jeg er nok påvirket av alle de som har et så fantastisk forhold til sine familier, eller hvertfall gir uttrykk for det. Jeg fikk hvertfall noe å tenke på, enda en ting.
På'an igjen
Jeg visste vel at det kom til å skje. Jeg tok på meg et fotooppdrag i går. Dette gjorde jeg fordi jeg følte meg bedre, men jeg var litt skeptisk til om ikke det kom til å bli slitsomt. Og i dag kom det mail om ikke jeg kunne ordne noen bilder til, "bare" av et par tre ting til.
Grunnen til at jeg har holdt meg unna er at de drar deg inn, og tar ikke hensyn til hvem man er og hvordan man har det. Når jeg trakk meg ut sist gang forklarte jeg situasjonen, men nå ser det ut til at alt er glemt og energityvene er på gang igjen. Dette blir det siste jeg har med dem å gjøre.
Grunnen til at jeg har holdt meg unna er at de drar deg inn, og tar ikke hensyn til hvem man er og hvordan man har det. Når jeg trakk meg ut sist gang forklarte jeg situasjonen, men nå ser det ut til at alt er glemt og energityvene er på gang igjen. Dette blir det siste jeg har med dem å gjøre.
onsdag 3. august 2011
Smell nummer 2
Neste knekk kom et par år etter militæret. Jeg dro til Alta for å teste ut det å bo borte, og legen min mente det også var en god ide. Første halvåret gikk jeg på skolen, var litt borte, men kom meg gjennom. Etter jul ble døgnet snudd, jeg la meg når de andre stod opp og sov til tv2 nyhetene klokka halv sju.
Jeg fant meg ikke til rette, skolen og menneskene der ga meg ingenting. Eneste positive som kom ut av det var at jeg fikk meg en kompis som jeg har hengt mye sammen med. Men det er ikke en person som jeg forteller om de vondeste tinga. Det er ikke sånn at jeg har behov for å prate med han om det, jeg vil heller slippe å tenke når jeg henger med noen mennesker, mens jeg har en annen til det. Det kreves noe helt spesielt med en person hvis man skal dele noe sårbart.
Smell to førte meg egentlig bare lenger inni angsten, frykten for andre mennesker og hva de tenker og forventer. Jeg fikk meg en skikkelig knekk der oppe også, hvor tårene rant. Heldigvis tok ei av naboene seg av meg og hørte på meg den kvelden, så jeg fikk det ut der også. Resten av tiden der oppe ble vel egentlig brukt til å feste. Så dro jeg hjem i mai, jobbet en sommer og begynte på skole i Halden neste høst. Der kom smell nr 3. Men mer om det en annen gang,
Jeg fant meg ikke til rette, skolen og menneskene der ga meg ingenting. Eneste positive som kom ut av det var at jeg fikk meg en kompis som jeg har hengt mye sammen med. Men det er ikke en person som jeg forteller om de vondeste tinga. Det er ikke sånn at jeg har behov for å prate med han om det, jeg vil heller slippe å tenke når jeg henger med noen mennesker, mens jeg har en annen til det. Det kreves noe helt spesielt med en person hvis man skal dele noe sårbart.
Smell to førte meg egentlig bare lenger inni angsten, frykten for andre mennesker og hva de tenker og forventer. Jeg fikk meg en skikkelig knekk der oppe også, hvor tårene rant. Heldigvis tok ei av naboene seg av meg og hørte på meg den kvelden, så jeg fikk det ut der også. Resten av tiden der oppe ble vel egentlig brukt til å feste. Så dro jeg hjem i mai, jobbet en sommer og begynte på skole i Halden neste høst. Der kom smell nr 3. Men mer om det en annen gang,
Å skrive
Grunnen til at jeg skriver denne bloggen er for å kunne sette ord på hva jeg føler. Jeg har vel ikke skrevet noe stort sammenhengende siden videregående for 14 år siden, så da blir det litt trått i starten. Jeg har også store vanskeligheter med å finne en god start på emner, det er egentlig så mye av ta av at det forsvinner før jeg får satt meg ned foran pc og skrivd det ned. Derfor prøver jeg å ha en notatblokk liggende ved sengen eller i nærheten av der jeg er så jeg kan skrive en huskeliste.
Hva resultatet av skrivingen vil bli vet jeg ikke, det må jeg komme frem til når jeg har prøvd litt mer. Men akkurat nå virker det som om det hjelper. Jeg har bare skrapet litt på det øverste laget enda, men det var spesielt godt å få noe ned på papiret på søndag når jeg var veldig langt ned i kjelleren.
Ellers så skjer det ikke så mye. Prøver å få døgnet litt i rute igjen, opp tidlig og i seng tidlig. Fikk mail i går om at det er forkurs i matematikk som starter til tirsdag, så da er skolen snart i gang. I kveld har jeg også mitt første fotooppdrag. Jeg skal ta portrettbilder av alle som stiller på AP lista her i kommunen. Det blir vel cirka 30 portrettbilder, også litt illustrasjonsfotoer til valgbrosjyren.
Om en times tid blir det svensketur, må pante litt bokser og kjøpe inn litt Ramlösa, prøve å slutte med den Pepsi Max'en.
Hva resultatet av skrivingen vil bli vet jeg ikke, det må jeg komme frem til når jeg har prøvd litt mer. Men akkurat nå virker det som om det hjelper. Jeg har bare skrapet litt på det øverste laget enda, men det var spesielt godt å få noe ned på papiret på søndag når jeg var veldig langt ned i kjelleren.
Ellers så skjer det ikke så mye. Prøver å få døgnet litt i rute igjen, opp tidlig og i seng tidlig. Fikk mail i går om at det er forkurs i matematikk som starter til tirsdag, så da er skolen snart i gang. I kveld har jeg også mitt første fotooppdrag. Jeg skal ta portrettbilder av alle som stiller på AP lista her i kommunen. Det blir vel cirka 30 portrettbilder, også litt illustrasjonsfotoer til valgbrosjyren.
Om en times tid blir det svensketur, må pante litt bokser og kjøpe inn litt Ramlösa, prøve å slutte med den Pepsi Max'en.
tirsdag 2. august 2011
Snakke sammen
I natt og i dag har jeg snakket med vennen min som jeg har følelser for. Jeg tror vi begge fikk ut hva vi trenger, hun trenger tid for å finne ut om vi fortsatt hvertfall kan være venner, og jeg trenger egentlig bare å vite at hun ikke glemmer meg, og en bekreftelse innimellom på at hun fortsatt tenker.
Jeg må bare si at jeg er veldig imponert over hvordan hun tar dette, og jeg visste risikoen var at jeg kunne miste henne. Men hadde jeg ikke sagt noe så hadde jeg mistet henne uansett, for da måtte jeg ha trekt meg unna. Og det ville vært urettferdig overfor henne, for da ville hun kanskje trodd det var henne det var noe galt med.
Jeg krysser alt jeg har av armer og bein for at vi fortsatt kan være venner. Jeg gjør hva som helst for henne.
Jeg må bare si at jeg er veldig imponert over hvordan hun tar dette, og jeg visste risikoen var at jeg kunne miste henne. Men hadde jeg ikke sagt noe så hadde jeg mistet henne uansett, for da måtte jeg ha trekt meg unna. Og det ville vært urettferdig overfor henne, for da ville hun kanskje trodd det var henne det var noe galt med.
Jeg krysser alt jeg har av armer og bein for at vi fortsatt kan være venner. Jeg gjør hva som helst for henne.
mandag 1. august 2011
Hverdagsting
Noe som ofte hjelper meg når jeg er langt nede og hvis jeg orker er å gjøre litt småting. En dusj, vaske litt klær eller støvsuge litt om det så bare er halve gulvet, gå ut med søpla eller hent posten. Gjør småting og vær stolt og fornøyd når du har gjort dem.
Det hjelper meg å skifte fokus, i dag har det vært en opp og ned dag igjen. Startet bra, så dårlig før jeg skulle på gym'en, så litt opp og ned igjen, før jeg nå har vasket klær og dusjet. Nå føler jeg meg faktisk oppegående nok til å ta en tur på butikken. Så får vi se hva kvelden bringer.
Det hjelper meg å skifte fokus, i dag har det vært en opp og ned dag igjen. Startet bra, så dårlig før jeg skulle på gym'en, så litt opp og ned igjen, før jeg nå har vasket klær og dusjet. Nå føler jeg meg faktisk oppegående nok til å ta en tur på butikken. Så får vi se hva kvelden bringer.
På treningssenter dag 1
Jeg var nok den svetteste mannen på senteret, selv om jeg ikke løfta en eneste vekt. Rundt halv ti begynte magen å krampe seg sammen. Jeg har hatt verre angst for noe, men jeg grua meg noe forferdelig uansett. Hjernen begynte å kverne littegrannet, men jeg kom meg til slutt inn. Dum som jeg er driver jeg fortsatt å kommer 20 minutter for tidlig så jeg kan sitte å kvie meg utenfor.
Når jeg endelig kom inn så kunne jeg ikke bli ferdig fort nok. Han fyren som satte opp treningsprogram var ålreit, men ho i resepsjon var utrolig koselig. Så alt i alt ble det en bra opplevelse for meg i dag, hvertfall i etterpåklokskapens navn. Tror jeg har godt av å komme meg ut blant folk igjen. Har en tendens til stenge meg inne både fysisk og psykisk når jeg er i den formen jeg er i nå. Så i morra tidlig blir det trening. Nå er jeg utmattet og skal bare slappe av resten av dagen. Kanskje jeg tvinger meg en tur ut med kameraet i kveldinga.
Når jeg endelig kom inn så kunne jeg ikke bli ferdig fort nok. Han fyren som satte opp treningsprogram var ålreit, men ho i resepsjon var utrolig koselig. Så alt i alt ble det en bra opplevelse for meg i dag, hvertfall i etterpåklokskapens navn. Tror jeg har godt av å komme meg ut blant folk igjen. Har en tendens til stenge meg inne både fysisk og psykisk når jeg er i den formen jeg er i nå. Så i morra tidlig blir det trening. Nå er jeg utmattet og skal bare slappe av resten av dagen. Kanskje jeg tvinger meg en tur ut med kameraet i kveldinga.
Morrakvisten
Kvelden og natta er verst, da kommer alle tankene. Får jeg en riktig start på dagen, så kommer jeg langt før hjernen kobler inn. Når man tenker hele dagen er det deilig når autopiloten trår til. Forhåpentligvis blir det bedre når jeg begynner på skolen, da får jeg noe å gjøre så hjernen min kanskje kan distraheres vekk noen øyeblikk.
Jeg fikk ihvertfall sove til slutt i går, har faktisk sovet gjennom hele natta. Har hatt noen ekstremt rare drømmer, husker faktisk en del, noe jeg ikke alltid gjør.
I dag skal jeg ned på treningssenteret, tror ikke jeg kommer til å trene i dag. Vil bli litt kjent med lokalene først, så i dag blir det bare å sette opp treningsprogram. Tror det kommer til å bli slitsomt nok. Er redd for å møte folk som spør om hvordan det går, og som egentlig ikke bryr seg om hva du sier.
Jeg fikk ihvertfall sove til slutt i går, har faktisk sovet gjennom hele natta. Har hatt noen ekstremt rare drømmer, husker faktisk en del, noe jeg ikke alltid gjør.
I dag skal jeg ned på treningssenteret, tror ikke jeg kommer til å trene i dag. Vil bli litt kjent med lokalene først, så i dag blir det bare å sette opp treningsprogram. Tror det kommer til å bli slitsomt nok. Er redd for å møte folk som spør om hvordan det går, og som egentlig ikke bryr seg om hva du sier.
søndag 31. juli 2011
Trist som faen
Jeg skulle egentlig prøve å sove litt, men det gikk ikke. Det er vel over fem år siden sist jeg gråt, nå har tårene kommet to ganger de siste to ukene.
Det er ikke bare det at jeg har kjærlighetssorg, men jeg risikerer også å miste en av mine beste venner og den personen som kjenner meg best og den eneste jeg stoler på med alt jeg har av tanker. Jeg er redd, og akkurat nå føler jeg meg virkelig ensom. Å være alene har jeg ingen problemer med, men å føle seg ensom gjør meg redd og trist, så utrolig dypt og inderlig redd og trist.
Det er ikke bare det at jeg har kjærlighetssorg, men jeg risikerer også å miste en av mine beste venner og den personen som kjenner meg best og den eneste jeg stoler på med alt jeg har av tanker. Jeg er redd, og akkurat nå føler jeg meg virkelig ensom. Å være alene har jeg ingen problemer med, men å føle seg ensom gjør meg redd og trist, så utrolig dypt og inderlig redd og trist.
Fysisk smerte
Akkurat nå skulle jeg gjerne byttet bort den indre psykiske smerten med noe fysisk. Jeg må si jeg forstår litt de som driver med selvskading, men jeg kunne aldri klart det selv. Selv om det ville lindre litt i noen timer bare for å få tankene vekk, så ville det ikke i det lange løp hjulpet noe som helst.
I morra skal jeg prøve å begynne å trene, på helsestudio. Det blir nytt sted, nye folk, ny angst. Forhåpentligvis vil hjernen begynne å tilpasse seg om en ukes tid, og at den fysiske treningen vil gjøre meg fysisk sliten så jeg sover litt bedre.
Akkurat nå trenger jeg litt mer enn 5 timer sammenhengende søvn. I natt sov jeg 4 timer, våknet, sov 4 timer til. Det føles ut som om den ene halvparten ikke er telt med i søvnsenteret mitt.
Noe av det kjedeligste med å være i den sinnstemningen jeg er nå er at jeg blir så tiltaksløs, og bare blir sittende eller liggende å tenke. Det hjelper ingenting, men føler meg helt nummen og dagene bare flyter forbi. Jeg vet hvertfall at det er siste dagen i juli i dag, og at det er søndag.
Jeg har også kommet inn på skole, husker ikke om jeg har nevnt det. Jeg har vært på den skolen før, så stedet er kjent, det hjelper mye. Da trenger jeg bare forholde meg til folk, og det har blitt lettere de siste to åra. Bær over meg hvis jeg gjentar meg i bloggen, det er en av effektene av medisin. Jeg blir litt glemsom.
I morra skal jeg prøve å begynne å trene, på helsestudio. Det blir nytt sted, nye folk, ny angst. Forhåpentligvis vil hjernen begynne å tilpasse seg om en ukes tid, og at den fysiske treningen vil gjøre meg fysisk sliten så jeg sover litt bedre.
Akkurat nå trenger jeg litt mer enn 5 timer sammenhengende søvn. I natt sov jeg 4 timer, våknet, sov 4 timer til. Det føles ut som om den ene halvparten ikke er telt med i søvnsenteret mitt.
Noe av det kjedeligste med å være i den sinnstemningen jeg er nå er at jeg blir så tiltaksløs, og bare blir sittende eller liggende å tenke. Det hjelper ingenting, men føler meg helt nummen og dagene bare flyter forbi. Jeg vet hvertfall at det er siste dagen i juli i dag, og at det er søndag.
Jeg har også kommet inn på skole, husker ikke om jeg har nevnt det. Jeg har vært på den skolen før, så stedet er kjent, det hjelper mye. Da trenger jeg bare forholde meg til folk, og det har blitt lettere de siste to åra. Bær over meg hvis jeg gjentar meg i bloggen, det er en av effektene av medisin. Jeg blir litt glemsom.
Følelsesmessig berg og dalbane
Jeg gikk på en liten stor smell for et par uker siden. Det er ei jente, og det sier vel sitt. Jeg var forelsket i henne for mange år siden, så trodde jeg egentlig det hadde gått over. Så møtte jeg henne igjen for noen måneder siden og alt kom tilbake.
Så nå sitter jeg her med en klassisk kjærlighetssorg. Jeg har hatt det før, men denne gangen er det anderledes. Jeg har ikke tenkt så mye siden før jeg begynte på cipralex, kanskje jeg vil tenke. Kanskje jeg vil være trist. Jeg tenker på henne konstant, og jeg sliter med søvnen på grunn av alle tankene. Jeg har det selvfølgelig bedre nå, men jeg trodde at jeg kanskje skulle få mer ro. Heldigvis så er ikke tankene så negative som de var før, så føler at tankevirksomheten ikke er så destruktiv som den var en gang. Men det går veldig mye opp ned, det går fra lykkelig til trist fra tanke til tanke.
Det jeg er stolt av er at jeg har fortalt henne det, det tok meg bare 7 år da, men det er uansett stort for meg. Nå har jeg klart å be om hjelp, si til noen at jeg elsker dem og unnskyld har jeg aldri hatt noe problem med å si, og det er vel de tre store.
Så nå sitter jeg her med en klassisk kjærlighetssorg. Jeg har hatt det før, men denne gangen er det anderledes. Jeg har ikke tenkt så mye siden før jeg begynte på cipralex, kanskje jeg vil tenke. Kanskje jeg vil være trist. Jeg tenker på henne konstant, og jeg sliter med søvnen på grunn av alle tankene. Jeg har det selvfølgelig bedre nå, men jeg trodde at jeg kanskje skulle få mer ro. Heldigvis så er ikke tankene så negative som de var før, så føler at tankevirksomheten ikke er så destruktiv som den var en gang. Men det går veldig mye opp ned, det går fra lykkelig til trist fra tanke til tanke.
Det jeg er stolt av er at jeg har fortalt henne det, det tok meg bare 7 år da, men det er uansett stort for meg. Nå har jeg klart å be om hjelp, si til noen at jeg elsker dem og unnskyld har jeg aldri hatt noe problem med å si, og det er vel de tre store.
Abonner på:
Innlegg (Atom)