Neste knekk kom et par år etter militæret. Jeg dro til Alta for å teste ut det å bo borte, og legen min mente det også var en god ide. Første halvåret gikk jeg på skolen, var litt borte, men kom meg gjennom. Etter jul ble døgnet snudd, jeg la meg når de andre stod opp og sov til tv2 nyhetene klokka halv sju.
Jeg fant meg ikke til rette, skolen og menneskene der ga meg ingenting. Eneste positive som kom ut av det var at jeg fikk meg en kompis som jeg har hengt mye sammen med. Men det er ikke en person som jeg forteller om de vondeste tinga. Det er ikke sånn at jeg har behov for å prate med han om det, jeg vil heller slippe å tenke når jeg henger med noen mennesker, mens jeg har en annen til det. Det kreves noe helt spesielt med en person hvis man skal dele noe sårbart.
Smell to førte meg egentlig bare lenger inni angsten, frykten for andre mennesker og hva de tenker og forventer. Jeg fikk meg en skikkelig knekk der oppe også, hvor tårene rant. Heldigvis tok ei av naboene seg av meg og hørte på meg den kvelden, så jeg fikk det ut der også. Resten av tiden der oppe ble vel egentlig brukt til å feste. Så dro jeg hjem i mai, jobbet en sommer og begynte på skole i Halden neste høst. Der kom smell nr 3. Men mer om det en annen gang,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar