I dag skal Ruben og Pia gifte seg, hurra.
Jeg skal ta bryllupsbilder, hjelp!
Håper det blir morro...
lørdag 20. august 2011
fredag 19. august 2011
Tom
I dag er jeg tom, selv om hun ikke vil se meg igjen har jeg ikke noe mer inni meg. Jeg var litt sint og lei meg noen timer etter meldinga. Tror rett og slett ikke hjernen min orker mer. Det har vært en berg og dalbane i 1 måned, og nå er det ferdig.
Med meg har det egentlig gått bra etter at jeg tok henne vekk fra facebook. Jeg gjorde det for at jeg skulle få henne litt på avstand, og så jeg kunne gi henne litt fred. Ikke ante jeg at det skulle få en dominoeffekt som til slutt endte med at hun vil at vi aldri mer skal sees.
Jeg er glad jeg har denne bloggen, så jeg kan få ut noe av det jeg sitter inne med. Det har virkelig hatt en god virkning på meg. En dag skal jeg lese alle innleggene igjen fra starten av, så kan jeg lære av de feilene jeg gjorde. Det ironiske er at hun trakk seg vekk når jeg endelig fikk ro i hodet, og tankene fikk kontrollen igjen. De to første ukene var preget av panikk for min del, redselen for å miste henne gjorde at jeg holdt så hardt, og alt sammen rant gjennom fingrene og forsvant.
♥ Cipralex ♥ holder hodet over vannet. Kjenner at likegyldigheten er god å ha nå, nå er jeg også såpass trøtt at jeg har bomullshode.
Med meg har det egentlig gått bra etter at jeg tok henne vekk fra facebook. Jeg gjorde det for at jeg skulle få henne litt på avstand, og så jeg kunne gi henne litt fred. Ikke ante jeg at det skulle få en dominoeffekt som til slutt endte med at hun vil at vi aldri mer skal sees.
Jeg er glad jeg har denne bloggen, så jeg kan få ut noe av det jeg sitter inne med. Det har virkelig hatt en god virkning på meg. En dag skal jeg lese alle innleggene igjen fra starten av, så kan jeg lære av de feilene jeg gjorde. Det ironiske er at hun trakk seg vekk når jeg endelig fikk ro i hodet, og tankene fikk kontrollen igjen. De to første ukene var preget av panikk for min del, redselen for å miste henne gjorde at jeg holdt så hardt, og alt sammen rant gjennom fingrene og forsvant.
♥ Cipralex ♥ holder hodet over vannet. Kjenner at likegyldigheten er god å ha nå, nå er jeg også såpass trøtt at jeg har bomullshode.
Det var det
Da ville hun ikke at vi skulle prøve å redde vennskapet. Jeg sitter her litt som et spørsmålstegn, samtidig som jeg forstår. Det jeg forstår er at hun synes det er vanskelig, p.g.a. tidligere historie og ny kjæreste, men det jeg ikke forstår er at det er for alltid.
Jeg er en blanding av sint og lei meg om hverandre fordi det føles ut som om jeg har såret henne og at det kjennes ut som om hun hater meg. At det at jeg har følelser for henne gjør henne så vondt, er ingen god følelser for meg heller. Hadde jeg gjort noe forferdelig mot henne, så hadde jeg ikke hatt noen problemer med å forstå.
Det kjennes også vondt fordi vi har vært gjennom så mye i sju år, snakket sammen og støttet hverandre, og akkurat nå virker det som om ingenting av det betyr noe for henne. At hun skriver sånt som, "noen dører åpner seg andre lukker seg", "at ting har blitt som det har blitt" og "sånn er livet" hjelper heller ikke. Det virker så kaldt og enkelt, det kjennes ut som om hun ikke har noen problemer med å si hadet, selv om jeg vet at hun sliter med det.
Alt jeg skriver om her er mine følelser. Jeg vet at hun har tenkt mye, og at dette er en vanskelig avgjørelse. Jeg klarer bare ikke å fatte at hun aldri, noensinne, vil snakke med meg igjen.
Det var dette jeg virkelig var redd for, og jeg håper at hun gjør dette for sin egen del. For dette er ikke noe jeg vil. Hvis hun tror hun tar hensyn til mine følelser, så tar hun feil. Mine følelser er mine følelser, og jeg bestemmer om jeg skal være trist eller glad. Uansett kan ingen ta over mine følelser, om de er gode eller dårlige. Jeg må uansett gjennom dette, og jeg håpet jeg kom ut på andre siden med et vennskap. Uansett så kommer jeg til å være her for henne om hun ombestemmer seg.
Jeg er en blanding av sint og lei meg om hverandre fordi det føles ut som om jeg har såret henne og at det kjennes ut som om hun hater meg. At det at jeg har følelser for henne gjør henne så vondt, er ingen god følelser for meg heller. Hadde jeg gjort noe forferdelig mot henne, så hadde jeg ikke hatt noen problemer med å forstå.
Det kjennes også vondt fordi vi har vært gjennom så mye i sju år, snakket sammen og støttet hverandre, og akkurat nå virker det som om ingenting av det betyr noe for henne. At hun skriver sånt som, "noen dører åpner seg andre lukker seg", "at ting har blitt som det har blitt" og "sånn er livet" hjelper heller ikke. Det virker så kaldt og enkelt, det kjennes ut som om hun ikke har noen problemer med å si hadet, selv om jeg vet at hun sliter med det.
Alt jeg skriver om her er mine følelser. Jeg vet at hun har tenkt mye, og at dette er en vanskelig avgjørelse. Jeg klarer bare ikke å fatte at hun aldri, noensinne, vil snakke med meg igjen.
Det var dette jeg virkelig var redd for, og jeg håper at hun gjør dette for sin egen del. For dette er ikke noe jeg vil. Hvis hun tror hun tar hensyn til mine følelser, så tar hun feil. Mine følelser er mine følelser, og jeg bestemmer om jeg skal være trist eller glad. Uansett kan ingen ta over mine følelser, om de er gode eller dårlige. Jeg må uansett gjennom dette, og jeg håpet jeg kom ut på andre siden med et vennskap. Uansett så kommer jeg til å være her for henne om hun ombestemmer seg.
Min store utfordring
I dag skal jeg innover til Oslo. Den byen er symbolet på alt jeg har angst for. Mye mennesker, mange ukjente plasser og jeg føler jeg ikke har kontroll når jeg er der. Mesteparten av følelsene mine er ubegrunnet, fordi jeg har aldri opplevd noe skummelt i Oslo. Jeg har aldri sett en slåsskamp eller noe som skulle tilsi at jeg skulle frykte noe som helst.
Frykten min går på det at jeg ikke har vært i Oslo på mange år, utenom besøk hos en kompis et par ganger, men da har jeg ikke vært på byen og har dratt hjem dagen etter. Jeg tror innerst inne at jeg liker Oslo bare jeg får kommet i gang. Anonymiteten og alle de forskjellige menneskene gjør at jeg ikke skiller meg ut. Jeg gjør ikke det ellers heller, men det føles ofte sånn ut.
Så da ønsker jeg meg selv lykke til med Oslo-tur i dag. Jeg må også tilbake til Halden etterpå for å kjøpe noen bøker. Også har skoa mine blitt stjælt på treningssenteret, så da må jeg investere i nye sko. Gjorde egentlig ingenting, fordi de var ikke noe spesielt gode å ha på seg.
Frykten min går på det at jeg ikke har vært i Oslo på mange år, utenom besøk hos en kompis et par ganger, men da har jeg ikke vært på byen og har dratt hjem dagen etter. Jeg tror innerst inne at jeg liker Oslo bare jeg får kommet i gang. Anonymiteten og alle de forskjellige menneskene gjør at jeg ikke skiller meg ut. Jeg gjør ikke det ellers heller, men det føles ofte sånn ut.
Så da ønsker jeg meg selv lykke til med Oslo-tur i dag. Jeg må også tilbake til Halden etterpå for å kjøpe noen bøker. Også har skoa mine blitt stjælt på treningssenteret, så da må jeg investere i nye sko. Gjorde egentlig ingenting, fordi de var ikke noe spesielt gode å ha på seg.
torsdag 18. august 2011
Havet
Jeg elsker havet, elsker lukten av saltvann. Drømmejobben min er fyrvakt, men jeg er desverre født noen hundre år for seint.
Det er noe ved havet som fasinerer, og også skremmer. Jeg er litt spirituell så jeg tror at vi har hatt tidligere liv og at noen minner fortsatt sitter igjen som ekko i sinnet. Jeg har en stor frykt for å gå på isen, og har mareritt om å drukne. Jeg har også store problemer med store båter og det svarte havet. Men jeg kan storkose meg i en småbåt når jeg legger den opp mot bølgene så havet spruter.
Grunnen til at jeg tror vi har ekko fra fortiden i oss er at vi har alle en energi i oss. Vi holder 37,5 grader og når vi dør så forsvinner denne energien. I fysikken lærte vi at energi aldri forsvinner den går over i en annen form, og det er det jeg tror skjer med oss. Vi endrer bare energiform og sprer oss rundt og blir til andre ting. Derfor tror jeg at vi kan ha mange minner fra forskjellige liv, og noen av de livene kan være veldig gamle.
For å sitere Carl Sagan "We are all made of star-stuff", noe jeg synes er utrolig fasinerende. Vi er bygd av de samme byggesteinene som stjernene, og noen av oss har kanskje til og med vært en stjerne før.
Det er noe ved havet som fasinerer, og også skremmer. Jeg er litt spirituell så jeg tror at vi har hatt tidligere liv og at noen minner fortsatt sitter igjen som ekko i sinnet. Jeg har en stor frykt for å gå på isen, og har mareritt om å drukne. Jeg har også store problemer med store båter og det svarte havet. Men jeg kan storkose meg i en småbåt når jeg legger den opp mot bølgene så havet spruter.
Grunnen til at jeg tror vi har ekko fra fortiden i oss er at vi har alle en energi i oss. Vi holder 37,5 grader og når vi dør så forsvinner denne energien. I fysikken lærte vi at energi aldri forsvinner den går over i en annen form, og det er det jeg tror skjer med oss. Vi endrer bare energiform og sprer oss rundt og blir til andre ting. Derfor tror jeg at vi kan ha mange minner fra forskjellige liv, og noen av de livene kan være veldig gamle.
For å sitere Carl Sagan "We are all made of star-stuff", noe jeg synes er utrolig fasinerende. Vi er bygd av de samme byggesteinene som stjernene, og noen av oss har kanskje til og med vært en stjerne før.
Fine dagen
I ettertid ble det en fin dag, men det startet som et mareritt. Læreren vår fikk det for seg at alle skulle blande seg, annenhver gutt og jente og man skulle ikke ha noen kjentfolk ved siden av seg.
For en med sosial angst og en intimsone som er ganske stor er dette et mareritt. Så ble vi delt opp i grupper, havnet sammen med et par stk jeg har snakket med før så det gikk bra. Gruppene skal bare vare frem til neste torsdag, heldigvis, selv om jeg kunne tenkt meg å jobbet sammen med 2-3 av dem.
Fikk laget en meget god gruppe til resten av året. Virker som om vi har blitt en gjeng med oppegående folk og som er villig til å jobbe. Forrige gang jeg hadde gruppearbeid havnet jeg sammen med tre nek som ikke gjorde shit.
Ble også kjent med snille Elisabeth i dag, koselig og morsom jente. Så selv om alt begynte som et helsike sitter jeg her nå med gode følelser. Det er noe jeg trenger for i morra er det tur til storbyen Oslo...
For en med sosial angst og en intimsone som er ganske stor er dette et mareritt. Så ble vi delt opp i grupper, havnet sammen med et par stk jeg har snakket med før så det gikk bra. Gruppene skal bare vare frem til neste torsdag, heldigvis, selv om jeg kunne tenkt meg å jobbet sammen med 2-3 av dem.
Fikk laget en meget god gruppe til resten av året. Virker som om vi har blitt en gjeng med oppegående folk og som er villig til å jobbe. Forrige gang jeg hadde gruppearbeid havnet jeg sammen med tre nek som ikke gjorde shit.
Ble også kjent med snille Elisabeth i dag, koselig og morsom jente. Så selv om alt begynte som et helsike sitter jeg her nå med gode følelser. Det er noe jeg trenger for i morra er det tur til storbyen Oslo...
onsdag 17. august 2011
Lite som skjer
Mye folk på infomøter, slitsomt. Mye folk i gangene, slitsomt.
Er egentlig bare sliten. Har begynt å få litt mer ro og da merker man egentlig hvor sliten man er. Etter en måned med anspent og stress så kjenner jeg at hodet i dag er helt tomt. Tror jeg har følt det som er mulig å føle og tenkt alle de tanker som er mulig å tenke.
Desverre har alle kreftene som er brukt på å forberede meg på sosiale situasjoner vært bortkastet nok en gang. Ingenting av det man planlegger har kommet til nytte, hverken på den ene eller andre måten. Selv om jeg ikke tenker like mye som før, så brukes uendelig mye krefter på å forberede seg på det ukjente.
Fikk vite i dag at det er fri på fredag. Det hjalp mye, da må jeg inn til Oslo og kjøpe fotoutstyr. For meg så er Oslo den store stygge ulven. Mye folk og trange gater gjør at angsten kryper opp langs ryggen. Derfor foretrekker jeg ofte Bergen som by, der er det brede gater, langt mellom husene og mange åpne plasse i sentrum. Det er heller ikke så mye folk der, man kan faktisk gå 10 meter utenfor sentrum og finne seg en rolig plass. I Oslo må man trikke, busse eller toge seg milevis ut av sentrum for å finne seg en plass uten folk.
Til helga er det bryllup, får prøve å roe meg enda litt mer så jeg klarer å nyte kvelden. Jeg skal fotografere brudeparet så håper jeg ikke tuller det til.
Er egentlig bare sliten. Har begynt å få litt mer ro og da merker man egentlig hvor sliten man er. Etter en måned med anspent og stress så kjenner jeg at hodet i dag er helt tomt. Tror jeg har følt det som er mulig å føle og tenkt alle de tanker som er mulig å tenke.
Desverre har alle kreftene som er brukt på å forberede meg på sosiale situasjoner vært bortkastet nok en gang. Ingenting av det man planlegger har kommet til nytte, hverken på den ene eller andre måten. Selv om jeg ikke tenker like mye som før, så brukes uendelig mye krefter på å forberede seg på det ukjente.
Fikk vite i dag at det er fri på fredag. Det hjalp mye, da må jeg inn til Oslo og kjøpe fotoutstyr. For meg så er Oslo den store stygge ulven. Mye folk og trange gater gjør at angsten kryper opp langs ryggen. Derfor foretrekker jeg ofte Bergen som by, der er det brede gater, langt mellom husene og mange åpne plasse i sentrum. Det er heller ikke så mye folk der, man kan faktisk gå 10 meter utenfor sentrum og finne seg en rolig plass. I Oslo må man trikke, busse eller toge seg milevis ut av sentrum for å finne seg en plass uten folk.
Til helga er det bryllup, får prøve å roe meg enda litt mer så jeg klarer å nyte kvelden. Jeg skal fotografere brudeparet så håper jeg ikke tuller det til.
tirsdag 16. august 2011
Savner
Kjennes ut som om det har gått månedsvis uten å snakke med henne. Savner ho virkelig som en venn. Jeg håper hun ombestemmer seg, og gir det en sjanse til.
Jeg savner å høre hvordan hun har det, savner at hun forteller meg hva hun tenker på og problemene hennes. Savner å høre at hun har det bra, at hun koser seg på jobb. Jeg savner poke og meldinger på facebook. Jeg savner smilefjes og svar på melding et døgn etterpå. Savner at hun sovner før hun får svart på meldinger. Jeg savner at hun muntrer meg opp. Jeg savner "maset" hennes.
Jeg savner å høre hvordan hun har det, savner at hun forteller meg hva hun tenker på og problemene hennes. Savner å høre at hun har det bra, at hun koser seg på jobb. Jeg savner poke og meldinger på facebook. Jeg savner smilefjes og svar på melding et døgn etterpå. Savner at hun sovner før hun får svart på meldinger. Jeg savner at hun muntrer meg opp. Jeg savner "maset" hennes.
Bedre og bedre
I dag var den første store testen, registrering. Masse mennesker, støy og usikkerhet. Men det gikk strålende. Jeg stod opp tidlig for å trene, men nøkkelkortet virket ikke så da ble det ikke noe. Så dro da ned på skolen og var der halv ti.
Jeg har møtt en bekjent på skolen så har hengt sammen med han, så det er litt beroligende å ha noen å preke med mens man står tett i tett i kø. Hjernen min klarer sjeldent å fokusere på to ting samtidig, så det begrenser den sosiale angsten å distrahere den. En annen beroligende ting er at jeg møtte to kjente ansikter. Ei fra skole tidligere som jeg preka med, og ei fra ungdomstida som jeg bare hilste på. Men alikevel så er det noe trygt når man ser kjente ting.
Jeg har også funnet ut at det er mer en agorafobi enn en sosial angst. Jeg er ikke så redd folk, men det er sammenkoblingen med steder og folkemassene. Jeg begynner å bli trygg på de sosiale antennene mine. Jeg føler at jeg har tatt enorme skritt fremover med angsten min i sommer. Jeg har vært på campinger med mye folk, jeg har begynt på treningssenter, jeg har kommet meg velberget gjennom starten av skoleåret, og jeg sitter igjen med forholdsvis gode følelser så langt.
Depresjonen som jeg var nogenlunde kvitt har kommet sterkere tilbake, men den får jeg ikke gjort noe annet enn å ta tiden til hjelp. Føler meg mye bedre nå, selv om jeg får noen små stikk i magen o.l. når jeg tenker for mye. Virker også som om søvnen har begynt å normalisere seg. Selv om jeg sover veldig lett og våkner av små lyder i løpet av natten.
Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke sluttet eller trappet ned på medisinen etter at jeg var ferdig på fagskolen til jul. Selv om jeg hadde hatt 1 1/2 år med opptur, så fikk jeg virkelig en smell i sommer også. Og uten cipralex hadde jeg aldri kommet meg gjennom.
Jeg har merket at tankebruddet mitt ikke er helt grodd igjen, så da er det greit å bruke pille-krykkene mine litt til.
Jeg har møtt en bekjent på skolen så har hengt sammen med han, så det er litt beroligende å ha noen å preke med mens man står tett i tett i kø. Hjernen min klarer sjeldent å fokusere på to ting samtidig, så det begrenser den sosiale angsten å distrahere den. En annen beroligende ting er at jeg møtte to kjente ansikter. Ei fra skole tidligere som jeg preka med, og ei fra ungdomstida som jeg bare hilste på. Men alikevel så er det noe trygt når man ser kjente ting.
Jeg har også funnet ut at det er mer en agorafobi enn en sosial angst. Jeg er ikke så redd folk, men det er sammenkoblingen med steder og folkemassene. Jeg begynner å bli trygg på de sosiale antennene mine. Jeg føler at jeg har tatt enorme skritt fremover med angsten min i sommer. Jeg har vært på campinger med mye folk, jeg har begynt på treningssenter, jeg har kommet meg velberget gjennom starten av skoleåret, og jeg sitter igjen med forholdsvis gode følelser så langt.
Depresjonen som jeg var nogenlunde kvitt har kommet sterkere tilbake, men den får jeg ikke gjort noe annet enn å ta tiden til hjelp. Føler meg mye bedre nå, selv om jeg får noen små stikk i magen o.l. når jeg tenker for mye. Virker også som om søvnen har begynt å normalisere seg. Selv om jeg sover veldig lett og våkner av små lyder i løpet av natten.
Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke sluttet eller trappet ned på medisinen etter at jeg var ferdig på fagskolen til jul. Selv om jeg hadde hatt 1 1/2 år med opptur, så fikk jeg virkelig en smell i sommer også. Og uten cipralex hadde jeg aldri kommet meg gjennom.
Jeg har merket at tankebruddet mitt ikke er helt grodd igjen, så da er det greit å bruke pille-krykkene mine litt til.
mandag 15. august 2011
Musikk som ikke alltid hjelper på humøret (og omvendt)
Triste låter
Moby - Why does my heart feel so bad
Daft Punk - Something about us
Veronica Maggio - Snälla bli min
Sofia Karlsson - Jag väntar
CC Cowboys - Bare du
Clint Mansell - Together we will live forever
Sarah McLachlan - When she loved me
Opptur
Timbuktu - Resten av ditt liv
Nathalie Nordnes - Mine Fineste Klær
(Ligger på spotify, fant ikke youtube)
Teddybears Stockholm - Cobrastyle
Robyn - Cobrastyle
Annie - I know ur girlfriend hates me
Margaret Berger - Will you remember me
Mustasch - Double Nature
Five - Keep on moving
(De fleste youtube videoene var sperra, sjekk spotify)
The Rascals - A beautiful morning
Kan slå begge veier
Per Gessle - Tycker om när du tar på mej
CC Cowboys - Kanskje du behøver noen
Hellbillies - Den finaste eg veit
Kaizers Orchestra - Hjerteknuser
St. Thomas - A long long time
Dire Straits - Why worry?
Robyn - Dancing on my own
Roger Whittaker - Streets of London
Det er mange flere låter som bringer både oppturer og nedturer. Har mange sanger som bringer gode og dårlige minner også, men de tar jeg ikke med her siden det er mest personlige referanser som gjør de til de sangene de er. For andre er de betydningsløse.
Moby - Why does my heart feel so bad
Daft Punk - Something about us
Veronica Maggio - Snälla bli min
Sofia Karlsson - Jag väntar
CC Cowboys - Bare du
Clint Mansell - Together we will live forever
Sarah McLachlan - When she loved me
Opptur
Timbuktu - Resten av ditt liv
Nathalie Nordnes - Mine Fineste Klær
(Ligger på spotify, fant ikke youtube)
Teddybears Stockholm - Cobrastyle
Robyn - Cobrastyle
Annie - I know ur girlfriend hates me
Margaret Berger - Will you remember me
Mustasch - Double Nature
Five - Keep on moving
(De fleste youtube videoene var sperra, sjekk spotify)
The Rascals - A beautiful morning
Kan slå begge veier
Per Gessle - Tycker om när du tar på mej
CC Cowboys - Kanskje du behøver noen
Hellbillies - Den finaste eg veit
Kaizers Orchestra - Hjerteknuser
Frida Amundsen - Closer
St. Thomas - A long long time
Dire Straits - Why worry?
Robyn - Dancing on my own
Roger Whittaker - Streets of London
Det er mange flere låter som bringer både oppturer og nedturer. Har mange sanger som bringer gode og dårlige minner også, men de tar jeg ikke med her siden det er mest personlige referanser som gjør de til de sangene de er. For andre er de betydningsløse.
Kosthold
Mange har hatt gode resultater med å legge om kostholdet. For min del har jeg kuttet ut all røyk, og kuttet stort ned på kaffe og alkohol. Nå prøver jeg også å spise sunt, hvertfall så prøver jeg å spise. Stress og angst gjør at jeg ofte mister matlyst.
Jeg er heller ikke glad i å spise blant folk, det har noe med kroppsformen min og jeg føler at folk tenker og glor hvis jeg spiser ute. Jeg har gått mye opp og ned i vekt. Som regel så går jeg opp hvis jeg ikke har det bra. Da går det mye i rykk og napp med kostholdet. Spiser sjeldent men mer, og ofte småsnacks innimellom med mye kalorier. Angsten fører også med at jeg ikke orker å bevege meg så mye, hvertfall ikke på treningssentere eller utendørs. Det er også en mental utfordring å komme i gang. Når man først har rutinen inne så føles det kjempegodt.
Akkurat nå om dagen sliter jeg med stress, det er mye nytt med skolen og jeg har vært nørvøs for å bli dratt inn politikken igjen. Jeg står på lista for kommunevalget, men har spurt pent om å stå langt ned på lista. Så håper at jeg slipper å stille i bystyret. Uansett så kommer jeg til å søke om fritak hvis jeg kommer inn på medisinsk grunnlag.
Tilbake til kosthold så har jeg også vært på kraftig Pepsi Max kjøret, men nå er det heldigvis byttet ut med Ramløsa. Når jeg er godtesjuk prøver jeg å ha noen druer i nærheten, og hvis jeg er i butikken og vil kjøpe sjokkis kjøper jeg meg 3pk med Kinderegg. Da får jeg i meg bare 60g sjokoloade også har jeg ikke dårlig samvittighet etterpå fordi jeg har spist det. Kjøper jeg meg en storplate med f.eks. Crispo så forsvinner hele den på 15 minutter. Jeg har også prøvd å kutte ut potetgull, istedenfor går det i popcorn hvis jeg absolutt vil ha noe salt.
Jeg har vurdert lavkarbo o.l. men fant ut at det betød ekstremt mye matlaging, og siden jeg ikke har lyst til å leve på omelett i et år så bestemte jeg meg for å bare prøve å spise sunt. Jeg er håpløs på kjøkkenet, jeg sliter med å få Fjordland gjennomvarm. Det går veldig mye i Sushi og ferdigstekt kylling fra butikken. Eneste minuset med Sushi er at det er mye sukker i risen. Men siden det ikke er så enorme mengder så går det bra. Hvis man vil unngå risen er Sashimi et alternativ, men hvis man er ute på restaurant så bør man spørre om det serveres ris ved siden av og be om litt ekstra grønnsaker istedenfor.
Med trening og et annet kosthold håper jeg at jeg klarer å gå ned noen kilo, jeg vet at noe av angsten og svettinga er koblet til selvbildet og vekta mi. Derfor så skal jeg prøve, så får vi se hvordan det virker inn på meg. Eneste som er problemet er at jeg er utålmodig og vil ha resultater veldig fort, så jobber enormt mye med å holde ut og få ting inn i en rutine. Har heller ikke hodet fullt av selvdisiplin.
Jeg er heller ikke glad i å spise blant folk, det har noe med kroppsformen min og jeg føler at folk tenker og glor hvis jeg spiser ute. Jeg har gått mye opp og ned i vekt. Som regel så går jeg opp hvis jeg ikke har det bra. Da går det mye i rykk og napp med kostholdet. Spiser sjeldent men mer, og ofte småsnacks innimellom med mye kalorier. Angsten fører også med at jeg ikke orker å bevege meg så mye, hvertfall ikke på treningssentere eller utendørs. Det er også en mental utfordring å komme i gang. Når man først har rutinen inne så føles det kjempegodt.
Akkurat nå om dagen sliter jeg med stress, det er mye nytt med skolen og jeg har vært nørvøs for å bli dratt inn politikken igjen. Jeg står på lista for kommunevalget, men har spurt pent om å stå langt ned på lista. Så håper at jeg slipper å stille i bystyret. Uansett så kommer jeg til å søke om fritak hvis jeg kommer inn på medisinsk grunnlag.
Tilbake til kosthold så har jeg også vært på kraftig Pepsi Max kjøret, men nå er det heldigvis byttet ut med Ramløsa. Når jeg er godtesjuk prøver jeg å ha noen druer i nærheten, og hvis jeg er i butikken og vil kjøpe sjokkis kjøper jeg meg 3pk med Kinderegg. Da får jeg i meg bare 60g sjokoloade også har jeg ikke dårlig samvittighet etterpå fordi jeg har spist det. Kjøper jeg meg en storplate med f.eks. Crispo så forsvinner hele den på 15 minutter. Jeg har også prøvd å kutte ut potetgull, istedenfor går det i popcorn hvis jeg absolutt vil ha noe salt.
Jeg har vurdert lavkarbo o.l. men fant ut at det betød ekstremt mye matlaging, og siden jeg ikke har lyst til å leve på omelett i et år så bestemte jeg meg for å bare prøve å spise sunt. Jeg er håpløs på kjøkkenet, jeg sliter med å få Fjordland gjennomvarm. Det går veldig mye i Sushi og ferdigstekt kylling fra butikken. Eneste minuset med Sushi er at det er mye sukker i risen. Men siden det ikke er så enorme mengder så går det bra. Hvis man vil unngå risen er Sashimi et alternativ, men hvis man er ute på restaurant så bør man spørre om det serveres ris ved siden av og be om litt ekstra grønnsaker istedenfor.
Med trening og et annet kosthold håper jeg at jeg klarer å gå ned noen kilo, jeg vet at noe av angsten og svettinga er koblet til selvbildet og vekta mi. Derfor så skal jeg prøve, så får vi se hvordan det virker inn på meg. Eneste som er problemet er at jeg er utålmodig og vil ha resultater veldig fort, så jobber enormt mye med å holde ut og få ting inn i en rutine. Har heller ikke hodet fullt av selvdisiplin.
søndag 14. august 2011
Plutselig
Bare for å vise hvor fort ting snur så kan jeg si at formen er oppadgående nå. Fått meg en tur på Rygge og henta en kompis på flyplassen, og spist litt sushi så ble humøret og tankene litt bedre. Skal ikke så mye til.
Tror jeg må få meg en hobby eller komme meg mere ut i helgene.
Tror jeg må få meg en hobby eller komme meg mere ut i helgene.
Skumle tanker
Det er noen tanker som er litt skumlere enn andre. Denne helga har jeg hatt selvmordstanker, vil bare skyte inn at jeg kommer aldri til å ta mitt eget liv, men akkurat denne helga har jeg virkelig følt meg ensom. Jeg har også tenkt at hvis alt skal være så vondt, så skal man jo uansatt dø engang, så hvorfor vente. Tanker som at ingen kommer til å savne meg, og at folk får det bedre uten meg har også kommet opp.
Det var rett før jeg fikk hjelp at jeg hadde noen av de samme tankene. Nå vet jeg at ting blir bedre etterhvert, så det er en trøst. Jeg er ganske sikker på at allerede morradagen vil være litt lysere. Jeg har det ofte sånn at dagen etter det har vært veldig mørkt, som i dag, pleier å være helt anderledes. Jeg sliter veldig med å bearbeide følelsene om dagen, men har mer kontroll nå enn tidligere i måneden.
Merker at bølgedalene ikke er så dype og de gode øyeblikkene ikke er altfor høye. Det betyr forhåpentligvis at følelsene har begynte å jevne seg ut. Så slipper jeg disse dypdykkene ned i mørket. En annen ting som er positivt er at jeg kommer meg ut av mørket. Tankene slipper tidvis taket og jeg kommer meg ut av spiralen. Det gjorde jeg ikke for tre år siden.
Jeg prøver virkelig å finne lyse punkter om dagen. På hverdagen går det greit, men i helgene hvor jeg helst bare blir sittende å slappe av er det verre. Prøver å få opp humøret med litt Seinfeld før leggetid, tror faktisk det hjelper litt. Jeg våkner såpass tidlig etter kort søvn, at så lenge jeg klarer å holde tenketrollet unna en times tid så sovner jeg.
Den siste måneden har ikke vært helt den vanlige depresjonen. Jeg har ikke satt merkelapper eller tenkt noen negative tanker om meg selv. Jeg har ikke tenkt så veldig mye "burde"-tanker. Jeg har ikke tenkt på hvorfor jeg alltid faller for "feil" jente, noe jeg egentlig ikke gjorde denne gangen siden jeg trodde hun var singel. Vanligvis så har jeg hatt avstandsforelskelser og falt for jenter som ikke er tilgjengelig, for å bekrefte ovenfor meg selv av jeg ikke er elskbar og at jeg alltid vil være ensom.
Grunnen til depresjonen er rett og slett en enorm overflod av følelser som ville ut. Det er ikke bare de siste 7 årene, men også tanker og følelser fra hele livet som på et eller annet vis ville ut, samt at jeg fikk panikkangst for å miste den eneste jeg virkelig kunne snakke med om alt.
Jeg er nok også sint på meg selv over at jeg ikke har sagt noe tidligere, hvertfall mens jeg bodde i Bergen. Det ble også veldig feil at jeg ga henne et brev den dagen jeg måtte dra hjem igjen. Men hadde jeg ikke fått det ut med brev så hadde jeg nok hatt det enda verre nå. Da ville jeg følt at jeg nok en gang sviktet, at jeg var feig og vært enda mer sint på meg selv. Nå har jeg hvertfall fått det ut, selv om det så langt har gått skikkelig galt så er det utrolig stort for meg å fortelle henne det.
Kjenner at det allerede hjelper å skrive litt om det, og jeg tror jeg egentlig har fått ut noe av det viktigste nå.
Det var rett før jeg fikk hjelp at jeg hadde noen av de samme tankene. Nå vet jeg at ting blir bedre etterhvert, så det er en trøst. Jeg er ganske sikker på at allerede morradagen vil være litt lysere. Jeg har det ofte sånn at dagen etter det har vært veldig mørkt, som i dag, pleier å være helt anderledes. Jeg sliter veldig med å bearbeide følelsene om dagen, men har mer kontroll nå enn tidligere i måneden.
Merker at bølgedalene ikke er så dype og de gode øyeblikkene ikke er altfor høye. Det betyr forhåpentligvis at følelsene har begynte å jevne seg ut. Så slipper jeg disse dypdykkene ned i mørket. En annen ting som er positivt er at jeg kommer meg ut av mørket. Tankene slipper tidvis taket og jeg kommer meg ut av spiralen. Det gjorde jeg ikke for tre år siden.
Jeg prøver virkelig å finne lyse punkter om dagen. På hverdagen går det greit, men i helgene hvor jeg helst bare blir sittende å slappe av er det verre. Prøver å få opp humøret med litt Seinfeld før leggetid, tror faktisk det hjelper litt. Jeg våkner såpass tidlig etter kort søvn, at så lenge jeg klarer å holde tenketrollet unna en times tid så sovner jeg.
Den siste måneden har ikke vært helt den vanlige depresjonen. Jeg har ikke satt merkelapper eller tenkt noen negative tanker om meg selv. Jeg har ikke tenkt så veldig mye "burde"-tanker. Jeg har ikke tenkt på hvorfor jeg alltid faller for "feil" jente, noe jeg egentlig ikke gjorde denne gangen siden jeg trodde hun var singel. Vanligvis så har jeg hatt avstandsforelskelser og falt for jenter som ikke er tilgjengelig, for å bekrefte ovenfor meg selv av jeg ikke er elskbar og at jeg alltid vil være ensom.
Grunnen til depresjonen er rett og slett en enorm overflod av følelser som ville ut. Det er ikke bare de siste 7 årene, men også tanker og følelser fra hele livet som på et eller annet vis ville ut, samt at jeg fikk panikkangst for å miste den eneste jeg virkelig kunne snakke med om alt.
Jeg er nok også sint på meg selv over at jeg ikke har sagt noe tidligere, hvertfall mens jeg bodde i Bergen. Det ble også veldig feil at jeg ga henne et brev den dagen jeg måtte dra hjem igjen. Men hadde jeg ikke fått det ut med brev så hadde jeg nok hatt det enda verre nå. Da ville jeg følt at jeg nok en gang sviktet, at jeg var feig og vært enda mer sint på meg selv. Nå har jeg hvertfall fått det ut, selv om det så langt har gått skikkelig galt så er det utrolig stort for meg å fortelle henne det.
Kjenner at det allerede hjelper å skrive litt om det, og jeg tror jeg egentlig har fått ut noe av det viktigste nå.
Opp / Ned
Ting som får meg i bedre humør:
- Seinfeld
- Little Britain
- Pondus
- Morsomme dyrevideoer
- Søvn
- At noen bare sier at alt blir bra og at de er glad i en.
- At noen ikke prøver å løse problemet ditt, men bare er der
Ting som ikke hjelper:
- En del musikk, spesielt triste sanger, gjør ikke dagen bedre.
- Folk som tror de vet hva som er galt, men som egentlig ikke skjønner noen ting.
- Folk som sier: Det er jo bare å tenke positivt.
- Energityver.
Det er sikkert masse mer, men akkurat nå kommer jeg ikke på noe mer.
Akkurat nå er formen litt nedadgående igjen, tror det er for lite søvn. I morra er det trening og skole igjen, så da blir det hvertfall noen timer uten for mye tanker.
- Seinfeld
- Little Britain
- Pondus
- Morsomme dyrevideoer
- Søvn
- At noen bare sier at alt blir bra og at de er glad i en.
- At noen ikke prøver å løse problemet ditt, men bare er der
Ting som ikke hjelper:
- En del musikk, spesielt triste sanger, gjør ikke dagen bedre.
- Folk som tror de vet hva som er galt, men som egentlig ikke skjønner noen ting.
- Folk som sier: Det er jo bare å tenke positivt.
- Energityver.
Det er sikkert masse mer, men akkurat nå kommer jeg ikke på noe mer.
Akkurat nå er formen litt nedadgående igjen, tror det er for lite søvn. I morra er det trening og skole igjen, så da blir det hvertfall noen timer uten for mye tanker.
Fortsatt tidlig våkning
La meg tidlig i går også, sovna nok før elleve. Deilig at innsovingsperioden begynner å gå seg til og at jeg har begynt å få kontroll over følelsene. Bare jeg får skrudd av vibreringa på telefon før leggetid nå, så kanskje jeg sover gjennom en hel natt.
Våknet klokka halv tre av at telefon vibrerte, håpet jo selvfølgelig på melding, men det var bare mail. Jeg sover ganske lett nå i forhold til det jeg har gjort tidligere. Etter at jeg våkner om natta, blir det bare sporadisk med søvn etterpå. Stod opp klokka seks, da orket jeg ikke mer. Men kjenner at jeg kunne trengt et par-tre timer til.
Gårsdagen føltes ikke så lang ut som de tidligere dagene. Kanskje denne dagen blir enda litt bedre, det er lov å håpe hvertfall.
Har ikke allverdens med matlyst om dagen heller. Er litt pga stress, men mest pga at jeg har en klump i magen full av angst og nervøsitet. Jeg får nedpå litt kylling eller sushi, men det er langt i fra nok til deg jeg burde få i meg. Uten mat så blir jeg sliten og trøtt, men når man putter en matbit i munnen og det kjennes ut som den vokser for hvert tygg så er det ikke så fristende.
Har en følelse av at dette blir et laaaangt halvår.
Våknet klokka halv tre av at telefon vibrerte, håpet jo selvfølgelig på melding, men det var bare mail. Jeg sover ganske lett nå i forhold til det jeg har gjort tidligere. Etter at jeg våkner om natta, blir det bare sporadisk med søvn etterpå. Stod opp klokka seks, da orket jeg ikke mer. Men kjenner at jeg kunne trengt et par-tre timer til.
Gårsdagen føltes ikke så lang ut som de tidligere dagene. Kanskje denne dagen blir enda litt bedre, det er lov å håpe hvertfall.
Har ikke allverdens med matlyst om dagen heller. Er litt pga stress, men mest pga at jeg har en klump i magen full av angst og nervøsitet. Jeg får nedpå litt kylling eller sushi, men det er langt i fra nok til deg jeg burde få i meg. Uten mat så blir jeg sliten og trøtt, men når man putter en matbit i munnen og det kjennes ut som den vokser for hvert tygg så er det ikke så fristende.
Har en følelse av at dette blir et laaaangt halvår.
Abonner på:
Innlegg (Atom)