Reise kollektivt

Å reise med fullstappede tog eller busser er noe av det verste jeg prøver på. Aller helst unngår jeg hele greiene.

Jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare hvordan det kan føles ut når jeg først kommer meg på, for det er nemlig halve prosjektet å komme seg på. Kroppen knyter seg, svetten siler og jeg er sikker på at jeg kommer til å dø.

For folk som har fobier for edderkopper eller slanger kan tenke seg at de går på toget og disse dyra sitter på hvert sete, og inniblant de skal du sitte. Du får heller ikke gått av toget før du når dit du skal.

Jeg har heller ingen rømningsvei når jeg går på toget, jeg kan klare det hvis det ikke er noen stasjoner i mellom der jeg skal på og av toget. Men hvis det er fullstappet buss, så venter jeg på neste eller går av på første stopp.

De gangene jeg har tatt tog, sist gang var vel 3 år siden, så tok jeg det veldig tidlig på morgenen. Jeg hadde en vogn alene og det var ingen stasjoner i mellom. Jeg har tatt toget til Bergen når jeg bodde der, men da hadde jeg med en kompis som regel.

Fly har jeg foreløpig ikke noe store problemer med, det er kanskje fordi jeg har fått et snev av flyskrekk. Hjernen min klarer ikke så mange angster av gangen.

Frykt

Jeg er redd, for å havne tilbake der jeg var i det mørkeste mørke. Derfor tar jeg fortsatt pillene mine. Akkurat nå føles det ut som om jeg må gå på dem resten av livet.

Jeg har nok blitt feigere også, spesielt når det kommer til opplevelser. Jeg er redd for å gjøre ting alene, redd for å gjøre nye ting. Derfor var det en stor seier for meg å dra alene på camping i sommer, og besøke ukjente campingplasser og steder. Neste sommer skal jeg gjøre det samme, da skal jeg også prøve meg på camping i utlandet.

Jeg har også begynt å planlegge tur til New York, der får nok agorafobien min slått seg løs. Det som gjør det trygt er at jeg har sett så mye av NY på tv, så stedet er kjent. Folk er ikke så skummelt lenger. Nå er det nye plasser som sitter igjen. Jeg er ikke så fryktelig glad i folk heller, men det er også litt personligheten min at jeg ikke trives i store folkemengder med mye støy.

Aller best trives jeg hvis jeg kan sitte litt utenfor i fred og ro og observere og lytte, og hvis jeg skal delta på et høyt plan må det enten bare være kjentfolk rundt meg eller et par stk som jeg føler at kjemien stemmer med. Hvis ikke det stemmer så blir det stusselige greier.

Leggetid

Fortsatt trøtt og sliten om dagen. Det betyr leggetid i ni-tida. Men det gjør ingenting, ligger å leser bok på senga og koser meg. Akkurat nå leser jeg Slaget om Storbritannia. Jeg elsker å lese historiske bøker, spesielt om militær historie fra de store krigene, om Napoleon, 2.verdenskrig og masse sånt.

Jeg har alltid følt at jeg ikke hører hjemme i den moderne verden, at jeg skulle levd i en annen tidsalder. Spesielt skulle jeg seilt på alle verdenshavene, jeg liker havet, men synes også det er forferdelig skummelt med det mørke dypet.

Mitt drømmeyrke er fyrvokter. Å bo på en holme eller en øy ytterst i havgapet, kjenne saltvannslukten og høre vind og bølger når det stormer.

Jeg føler jeg skulle bodd i en liten by ved havet, litt sånn amerikansk småby prega. Med en handlegate og hus ved sjøen. Sånt hus med veranda rundt hele og "front porch" som det heter på engelsk. Med gyngestol og drømmefangere hengende overalt.

Jeg har aldri følt meg hjemme her jeg bor nå, det har alaltid vært noe som har trukket meg vekk herfra. Det er vel en av grunnene til at jeg har bodd i Bergen, Halden, Alta og her. Jeg har heller ingen store følelser når det gjelder familietilknytning. Jeg bodde i Bergen i fem år, og moren min kom aldri på besøk, faren min var en gang over, men det var fordi det var gjenforening med noen gamle militærkompiser. Broren min kom en gang, og det var to uker før jeg flyttet hjemover igjen.

Løsningen på dårlig samvittighet her i familien er å kaste penger på problemet. Men det løser ikke noe utenom at man ikke trenger å bekymre seg stort for penger.

Jeg føler meg bra om dagen. Jeg føler meg sterk og erfaren. Noen dager føler jeg meg gammel og at livet forsvinner så altfor fort, men så tenker jeg at jeg er jo egentlig ikke så gammel alikevel. Noen dager savner jeg noen å være sammen med, som kan si at alt går bra. Andre dager er jeg glad for at jeg slipper å ha noen å ta hensyn til. Nå ble jeg litt sliten igjen, hodet tåler ikke så lange tankerekker om gangen før den sier at nok er nok.

Men over til noe totalt uviktig så har jeg blitt avstandsforelska i Emily Rose i Haven, hun er nam-nam...og når jeg sier sånt føler jeg meg skikkelig fjortis igjen.

Nok for i dag.

Ble helga av....

Dagene går så fort, og i morra er det mandag igjen. Det er faktisk ikke lenge til eksamener heller. Har ikke tid til at tida skal gå så fort jeg.

Jeg har ikke overskudd om dagen, trøtt som en østers fra fire tilda på ettermiddagen. Trodde jeg skulle fått litt mer energi når jeg begynte å trene men det skjedde ikke. Kan ha noe med at jeg våkner klokka halv sju uansett når jeg legger meg om kvelden. I går sovnet jeg vel i elleve-tolv tida. Da burde jo 7 timer søvn være nok trodde jeg.

Masse gruppearbeid på skolen denne uka. Det tar også på, hadde vært lettere med mer individuelt. Hadde nok vært enklere og alle tok i et tak også, da hadde jeg nok hatt litt mer overskudd.

Ellers så våknet fotointeressen opp igjen etter en måneds tid med pause. Har ikke hatt lyst til å ta et eneste bildet den siste tiden, men en tur til Gardermoen fikset det. Nå er det ikke så lenge til fuglebrettet skal frem heller, så da er det småfugl tid. Tror jeg må ordne meg truger og en foringsplass i skogen. Så jeg kan få enda flere forskjellige småfugler.

Tror jeg skal prøve å fikse det til vintern, kanskje med en liten bål- og sitteplass hvor jeg kan grille pølser og kose meg. En slags meditasjonsplass i skogen. Det hørtes ut som en lur idé.