Å rømme fra problemene er det enkleste i hele verden. Slippe å utfordre seg selv og unngå alt som er ubehagelig. Men jo mer man rømmer, desto vanskeligere blir det å komme tilbake.
Jeg har hatt store problemer med nye plasser med folk. Før tenkte jeg at det var den sosiale angsten som er verst, men nå som jeg har tatt tak i en del av den angsten og utfordret den, sitter jeg igjen med plassen. Når jeg skal til et nytt sted vet jeg ikke hvor utgangene er hvis panikken skulle gripe om seg. Jeg vet ikke hvor jeg kan ta en pustepause eller om jeg er på rett sted. Jeg vet ikke hvem som er på dette stedet, og jeg har ikke noe sted som kan kalles min plass. Jeg trenger oftest en tre-fire besøk på et sted for å bli trygg.
Det mest irriterende med angsten er at kaldsvetten renner i strie strømmer, og jeg kan være gjennomvåt etter en tur på kjøpesenter. Ofte svetter jeg bare fordi jeg svetter, og når jeg begynner å svette føler jeg at folk stirrer og tenker ting om meg, og da kommer mer angst og mer kaldsvette.
Som regel drar jeg til kjøpesenter når de åpner, da er det ikke mye folk der. Depresjonen behandler jeg med cipralexen, men angsten må jeg øve vekk. Jeg kan med stolthet si at jeg i år har klart å være blant folk på Gatebil (20000 mennesker på en ukjent plass), jeg har vært på camping alene blant ukjente mennesker og på nye plasser, jeg har vært mange turer rundt Østensjø hvor det er masse mennesker. Alt dette gjør jeg for å øve meg på å omgås nye plasser og folk. Jeg har også planlagt å klare å ta meg en tur inn til Oslo sentrum med tog en dag, men det er den store stygge ulven for meg. Da har jeg ikke mulighet til å rømme med bilen, og jeg må omgås mennesker i stor stil. Kanskje jeg venter til neste sommer med den siste....
lørdag 30. juli 2011
Åpenhet
Jeg har generelt ikke lagt skjul på at jeg har slitt. Men det betyr ikke at jeg deler mine tanker med alle. Er det mennesker som jeg ikke er sikre på om klarer å takle en samtale om depresjon eller angst så lar jeg heller være.
Når jeg klarte å be om hjelp fra fastlegen min var det meste gjort for min del. Da han trodde meg og jeg fikk medisin så var det som om jeg endelig var syk og kunne innrømme det for kjentfolk. Jeg følte tidligere at jeg ikke var syk siden jeg ikke hadde noen papirer eller resepter.
Det finnes ingen fasit på hvordan man skal åpne seg for venner og bekjente. Min erfaring til nå har vært at de aller fleste har hatt problemer i en kortere eller lengre tid. Så når man begynner å snakke om det, så er det ofte at motparten også åpner seg. Ofte er det den du minst tror det er som har gått på en smell. Jeg har vært heldig og hatt en samtalepartner i mange år, hun tok tak i sine problemer et par år før meg, så jeg har fått mye støtte og tips fra henne.
Jeg stoler for det meste på magefølelsen min når jeg skal snakke, og jeg ser på personen jeg snakker med om den forstår hva det går i. Hvis personen blir litt tom og blank i øya og legger hodet litt på skakke så prøver jeg å avslutte samtalen og bytte emne.
Akkurat nå er det heller ingen kjente som vet om denne bloggen, men etterhvert skal jeg dele den med noen få kjente som jeg stoler 100% på. Noen av dem vet at jeg har angst og depresjon, mens de andre overhodet ikke har peiling. Det blir spennende å se reaksjoner.
Når det kommer til det å dele tanker med familien så er ikke jeg den rette å gi råd. Jeg snakker minst mulig om dette til dem. Løse et problem i min familie resulterer som regel i at vi kaster penger på det så kanskje det går bort.
Når jeg klarte å be om hjelp fra fastlegen min var det meste gjort for min del. Da han trodde meg og jeg fikk medisin så var det som om jeg endelig var syk og kunne innrømme det for kjentfolk. Jeg følte tidligere at jeg ikke var syk siden jeg ikke hadde noen papirer eller resepter.
Det finnes ingen fasit på hvordan man skal åpne seg for venner og bekjente. Min erfaring til nå har vært at de aller fleste har hatt problemer i en kortere eller lengre tid. Så når man begynner å snakke om det, så er det ofte at motparten også åpner seg. Ofte er det den du minst tror det er som har gått på en smell. Jeg har vært heldig og hatt en samtalepartner i mange år, hun tok tak i sine problemer et par år før meg, så jeg har fått mye støtte og tips fra henne.
Jeg stoler for det meste på magefølelsen min når jeg skal snakke, og jeg ser på personen jeg snakker med om den forstår hva det går i. Hvis personen blir litt tom og blank i øya og legger hodet litt på skakke så prøver jeg å avslutte samtalen og bytte emne.
Akkurat nå er det heller ingen kjente som vet om denne bloggen, men etterhvert skal jeg dele den med noen få kjente som jeg stoler 100% på. Noen av dem vet at jeg har angst og depresjon, mens de andre overhodet ikke har peiling. Det blir spennende å se reaksjoner.
Når det kommer til det å dele tanker med familien så er ikke jeg den rette å gi råd. Jeg snakker minst mulig om dette til dem. Løse et problem i min familie resulterer som regel i at vi kaster penger på det så kanskje det går bort.
Ressurser på nett
Nettet er overfylt med sider som omhandler depresjon og angst. Jeg tenkte jeg skulle dele noen veldig få sider som har hjulpet meg:
Bluepages er en samleside hvor du finner en del informasjon og linker om emnet:
Bluepages
Moodgym er et slags interaktivt verktøy, først og fremst beregnet på ungdom. Det er et veldig enkelt program med tester og metoder som kan hjelpe deg på vei. Dette er et tilleggsverktøy for de som ønsker det. Man må registrere seg for å kunne bruke det. Programmet baserer seg på kognitiv adferdsterapi, for de som er litt inne i behandlingsmetoder.
Moodgym
Jeg vil også anbefale nettsidene om psykisk helse til folkehelseinstituttet.
Folkehelseinstituttet: Psykisk helse
FHI psykisk helse temasider
Har dere noen gode tips om sider så kom gjerne med dem.
Til slutt vil jeg bare si at det beste er å be om hjelp, snakk med fastlegen din eller noen du stoler på.
I kritiske eller livstruende situasjoner skal du straks ringe Øyeblikkelig hjelp på telefonnummer 113. Forklar hva som har skjedd, fortell hvilken adresse du ønsker hjelpen til og hvilket telefonnummer du ringer fra.
Hvis situasjonen ikke er akutt, det vil si at det ikke er fare for liv og helse, kan du kontakte fastlegen din, eller nærmeste legevakt.
Hvis du trenger noen å snakke med kan du ringe Mental Helses hjelpetelefon 116 123 eller Kirkens SOS 815 33 300
Bluepages er en samleside hvor du finner en del informasjon og linker om emnet:
Bluepages
Moodgym er et slags interaktivt verktøy, først og fremst beregnet på ungdom. Det er et veldig enkelt program med tester og metoder som kan hjelpe deg på vei. Dette er et tilleggsverktøy for de som ønsker det. Man må registrere seg for å kunne bruke det. Programmet baserer seg på kognitiv adferdsterapi, for de som er litt inne i behandlingsmetoder.
Moodgym
Jeg vil også anbefale nettsidene om psykisk helse til folkehelseinstituttet.
Folkehelseinstituttet: Psykisk helse
FHI psykisk helse temasider
Har dere noen gode tips om sider så kom gjerne med dem.
Til slutt vil jeg bare si at det beste er å be om hjelp, snakk med fastlegen din eller noen du stoler på.
I kritiske eller livstruende situasjoner skal du straks ringe Øyeblikkelig hjelp på telefonnummer 113. Forklar hva som har skjedd, fortell hvilken adresse du ønsker hjelpen til og hvilket telefonnummer du ringer fra.
Hvis situasjonen ikke er akutt, det vil si at det ikke er fare for liv og helse, kan du kontakte fastlegen din, eller nærmeste legevakt.
Hvis du trenger noen å snakke med kan du ringe Mental Helses hjelpetelefon 116 123 eller Kirkens SOS 815 33 300
Boktips: Mørke midt på dagen, Andrew Salomon
Mørke midt på dagen
Andrew Salomon
Jeg fikk et tips av ei venninne. Boka så veldig avskrekkende ut, så den lå ulest i nærmere et år før jeg turte eller var i form til å begynne på den. Men når jeg først begynte brukte jeg ikke mer enn et par uker på å komme meg igjennom. Dette er en bok for de som har vært deprimert, har familie som sliter eller skal jobbe med mennesker som har en diagnose osv. Det som gjør boka så god er at det er fra den deprimertes perspektiv og den beskriver så godt hvordan man har det når alt er så mørkt.
Det jeg husker best fra boka er hvordan han beskriver depresjonen, og hvordan han ser samfunnet og alt så sylskarpt. Folk tenker alltid på depresjon som en tilstand hvor alt er tåkete og uklart, men for oss som sliter føler vi at det er vi som ser alt sylskarpt og verden som det den er, og at det er de "normale" som går rundt i en rosa tåkesky og tror at alt er bra.
For mange som er midt i det er det vanskelig å sette ord på alt man har i hodet. Salomon beskriver mye av det for deg. I boka går han gjennom hvordan han opplevde sin egen depresjonen, forskjellige behandlingsmetoder og historikk.
For dere som er ute etter litteratur, er dette virkelig stedet å begynne.
Bokkilden: Mørke midt på dagen
Andrew Salomon
Jeg fikk et tips av ei venninne. Boka så veldig avskrekkende ut, så den lå ulest i nærmere et år før jeg turte eller var i form til å begynne på den. Men når jeg først begynte brukte jeg ikke mer enn et par uker på å komme meg igjennom. Dette er en bok for de som har vært deprimert, har familie som sliter eller skal jobbe med mennesker som har en diagnose osv. Det som gjør boka så god er at det er fra den deprimertes perspektiv og den beskriver så godt hvordan man har det når alt er så mørkt.
Det jeg husker best fra boka er hvordan han beskriver depresjonen, og hvordan han ser samfunnet og alt så sylskarpt. Folk tenker alltid på depresjon som en tilstand hvor alt er tåkete og uklart, men for oss som sliter føler vi at det er vi som ser alt sylskarpt og verden som det den er, og at det er de "normale" som går rundt i en rosa tåkesky og tror at alt er bra.
For mange som er midt i det er det vanskelig å sette ord på alt man har i hodet. Salomon beskriver mye av det for deg. I boka går han gjennom hvordan han opplevde sin egen depresjonen, forskjellige behandlingsmetoder og historikk.
For dere som er ute etter litteratur, er dette virkelig stedet å begynne.
Bokkilden: Mørke midt på dagen
Når man mister seg selv.....
Jeg var ikke meg, og jeg er fortsatt ikke meg. Jeg mistet meg selv et sted, og jeg er usikker på hvordan jeg skal finne tilbake til hva jeg engang var.
Når man får angst og depresjon lager man seg noen forventninger som man tror andre har til en. Man blir til noen som skal tilfredsstille alle andre. Når man blir veldig opptatt av å glede andre og ikke seg selv så mister man gleden over å være seg selv. Noen sier at depresjon er sinne snudd innover (fritt oversatt), og jeg tror det er noe sant i det. Jeg har nok vært mye sint på meg selv fordi jeg ikke har nådd de forventningene som jeg mente andre satte til meg. Nå som jeg begynner å senke forventningene og prøve å kose meg med de tingene jeg gjør, og prøver å gjøre meg selv lykkelig med de tingene jeg gjør, merker jeg at noe av depresjonen forsvinner av den grunn også. Når jeg endelig klarte å be om hjelp, prøvde jeg også å nullstille livet mitt og begynne litt på nytt. Jeg trakk meg ut fra alle aktiviteter og begynte helt på nytt og prøvde å fylle timeplanen med de tingene jeg likte. Jeg har prøvd å nærme meg noen av de gamle aktivitetene, men merker at så snart man viser seg så suges man inn av personer som ikke helt forstår at man må ta små små skritt. Så derfor kommer jeg nok til å avslutte de aktivitetene for alltid.
Jeg har også prøvd å gå tilbake til barndommen og ungdomstida for å finne ting jeg likte å gjøre da. Jeg har tegnet litt, men det har jeg forsåvidt gitt meg med igjen rett og slett fordi jeg ville at det skulle bli så virkelighetsnært. Så da tenkte jeg at hvis det skal se så forbanna ekte ut så kan jeg jo heller bare ta en foto av det. Så da har jeg begynt med fotografering istedenfor. Foto gir meg også muligheten til å oppsøke plasser med folk, så da får jeg utfordret min sosiale angst med en slik aktivitet også.
Jeg har hatt store problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle bli når jeg ble voksen. Hjernen min har vært en betydelig motspiller. Den er både kunstnerisk anlagt og matematisk, så både høyre og venstre hjernehalvdel har prøvd å vinne herredømmet over meg. Jeg har kommet inn på bedriftsøkonomi i Halden i år, og det er noe jeg mestrer. Så forhåpentligvis vil det gi meg selvtillit og lyst til å fortsette videre. Jeg var veldig glad i matematikk på barneskolen, så kanskje tallene vil hjelpe meg videre. I motsetnign til mye annet er tall veldig greit å forholde seg til, de er som regel bare rett og galt.
Jeg hadde tenkt til å skrive om hvordan man føler seg når man mister seg selv. Tror ikke jeg traff helt, det ble mer å finne seg selv. Men det er sånn livet er, det blir ikke helt som planlagt.
Når man får angst og depresjon lager man seg noen forventninger som man tror andre har til en. Man blir til noen som skal tilfredsstille alle andre. Når man blir veldig opptatt av å glede andre og ikke seg selv så mister man gleden over å være seg selv. Noen sier at depresjon er sinne snudd innover (fritt oversatt), og jeg tror det er noe sant i det. Jeg har nok vært mye sint på meg selv fordi jeg ikke har nådd de forventningene som jeg mente andre satte til meg. Nå som jeg begynner å senke forventningene og prøve å kose meg med de tingene jeg gjør, og prøver å gjøre meg selv lykkelig med de tingene jeg gjør, merker jeg at noe av depresjonen forsvinner av den grunn også. Når jeg endelig klarte å be om hjelp, prøvde jeg også å nullstille livet mitt og begynne litt på nytt. Jeg trakk meg ut fra alle aktiviteter og begynte helt på nytt og prøvde å fylle timeplanen med de tingene jeg likte. Jeg har prøvd å nærme meg noen av de gamle aktivitetene, men merker at så snart man viser seg så suges man inn av personer som ikke helt forstår at man må ta små små skritt. Så derfor kommer jeg nok til å avslutte de aktivitetene for alltid.
Jeg har også prøvd å gå tilbake til barndommen og ungdomstida for å finne ting jeg likte å gjøre da. Jeg har tegnet litt, men det har jeg forsåvidt gitt meg med igjen rett og slett fordi jeg ville at det skulle bli så virkelighetsnært. Så da tenkte jeg at hvis det skal se så forbanna ekte ut så kan jeg jo heller bare ta en foto av det. Så da har jeg begynt med fotografering istedenfor. Foto gir meg også muligheten til å oppsøke plasser med folk, så da får jeg utfordret min sosiale angst med en slik aktivitet også.
Jeg har hatt store problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle bli når jeg ble voksen. Hjernen min har vært en betydelig motspiller. Den er både kunstnerisk anlagt og matematisk, så både høyre og venstre hjernehalvdel har prøvd å vinne herredømmet over meg. Jeg har kommet inn på bedriftsøkonomi i Halden i år, og det er noe jeg mestrer. Så forhåpentligvis vil det gi meg selvtillit og lyst til å fortsette videre. Jeg var veldig glad i matematikk på barneskolen, så kanskje tallene vil hjelpe meg videre. I motsetnign til mye annet er tall veldig greit å forholde seg til, de er som regel bare rett og galt.
Jeg hadde tenkt til å skrive om hvordan man føler seg når man mister seg selv. Tror ikke jeg traff helt, det ble mer å finne seg selv. Men det er sånn livet er, det blir ikke helt som planlagt.
Den første store smellen....
Jeg har hatt triste perioder i barndommen, kjærlighetssorg på ungdomsskolen og fylleknekker på videregående, men alt det har gått veldig greit å komme over fordi jeg hadde et veldig stort nettverk med venner. Jeg rakk aldri å bli sittende og tenke over hva som skjedde, det var nye muligheter rett rundt neste hjørne.
Den første store nedturen i livet mitt kom i militæret, og grunnen til at den ble sittende og mange etter det var at jeg nå fikk tid til å tenke. Jeg var ikke i gang med aktivitet dagen etter jeg var ferdig med militæret, og de fleste andre var enten i militæret eller hadde begynt på en utdanning.
Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg fikk en stor smell i militæret. En av grunnene tror jeg var at jeg leika mye krig og sånt når jeg var liten, så jeg var egentlig ferdig med det når jeg kom i militæret. En annen grunn var at jeg alltid har hatt muligheten til å trekke meg unna og være for meg selv. I militæret hadde jeg ingen mulighet til det, jeg måtte være på den samme plassen og fikk heller ikke gått ut av leiren i begynnelsen. Jeg mistet all matlyst og gikk ned 20 kg på fire uker.
I militæret fikk jeg også mitt første møte med psykiatrien, noe som ikke var noe lystig møte. Psykiateren var veldig Freud og eneste han spurte meg om var familien, og etter cirka 20 minutter ga han opp og skrev diffus i papirene. Legebesøket etterpå husker jeg så og si ingenting av, jeg knekker egentlig helt sammen. Jeg husker at jeg sier jeg nesten ikke har spist på fire uker, og da får jeg til svar at man klarer seg lenge uten mat. Jeg husker også at han "spurte" litt hånlig om det var første gangen i livet jeg møter motstand. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var inne hos legen, men jeg kom hvertfall ut med en midlertidig udyktig lapp.
Møtet med legen og psykiateren i militæret satte sine spor, og det har nok vært litt av grunnen til at jeg brukte så lang tid og slet med å be om hjelp. Heldigvis har jeg hatt en fantastisk fastlege og en veldig forståelsesfull psykiater som jeg gikk hos en stund.
Den første store nedturen i livet mitt kom i militæret, og grunnen til at den ble sittende og mange etter det var at jeg nå fikk tid til å tenke. Jeg var ikke i gang med aktivitet dagen etter jeg var ferdig med militæret, og de fleste andre var enten i militæret eller hadde begynt på en utdanning.
Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg fikk en stor smell i militæret. En av grunnene tror jeg var at jeg leika mye krig og sånt når jeg var liten, så jeg var egentlig ferdig med det når jeg kom i militæret. En annen grunn var at jeg alltid har hatt muligheten til å trekke meg unna og være for meg selv. I militæret hadde jeg ingen mulighet til det, jeg måtte være på den samme plassen og fikk heller ikke gått ut av leiren i begynnelsen. Jeg mistet all matlyst og gikk ned 20 kg på fire uker.
I militæret fikk jeg også mitt første møte med psykiatrien, noe som ikke var noe lystig møte. Psykiateren var veldig Freud og eneste han spurte meg om var familien, og etter cirka 20 minutter ga han opp og skrev diffus i papirene. Legebesøket etterpå husker jeg så og si ingenting av, jeg knekker egentlig helt sammen. Jeg husker at jeg sier jeg nesten ikke har spist på fire uker, og da får jeg til svar at man klarer seg lenge uten mat. Jeg husker også at han "spurte" litt hånlig om det var første gangen i livet jeg møter motstand. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var inne hos legen, men jeg kom hvertfall ut med en midlertidig udyktig lapp.
Møtet med legen og psykiateren i militæret satte sine spor, og det har nok vært litt av grunnen til at jeg brukte så lang tid og slet med å be om hjelp. Heldigvis har jeg hatt en fantastisk fastlege og en veldig forståelsesfull psykiater som jeg gikk hos en stund.
Livet på Cipralex
P.g.a. angsten og depresjonen tar jeg noen piller som heter Cipralex. Hver dag tar jeg en dose på 10 mg, blodprøven viser også at jeg har noe å gå på i forhold til virkning. Så hvis jeg skulle gå på en smell, kan jeg fortsatt øke dosen. Men akkurat nå fungerer den akkurat som den skal.
For min del har denne lille saken vært en livredder. Etter at jeg begynte på den har jeg sakte men sikkert blitt meg selv igjen. Som de fleste andre medisiner har den sine bivirkninger, men jeg har vært ganske heldig og bare hatt småtteri.
De tre første dagene var jeg litt dårlig i magen, men det gikk fort over. Jeg merker litt til det nå også hvis jeg ikke spiser nok mat. Jeg svetter også til tider mer enn vanlig, noe som er den mest irriterende bivirkningen for meg akkurat nå. Jeg har også fått øresus, men det håper jeg forsvinner når jeg slutter på cipralex. Jeg har også tidvis litt hodepine, men det kommer og går. Det er fullt mulig at den hodepinen hadde en sammenheng med litt overdreven kaffedrikking også.
Jeg har også blitt ganske glemsk. For en måneds tid siden gikk jeg opp og ned kjellertrappa tre-fire ganger, jeg skulle lete etter bilnøkkelen min og ta med meg genseren opp. Hver gang kom jeg halvveis i trappa uten genseren, og hver gang jeg gikk tilbake lette jeg bare etter nøkkelen men glemte å finne genseren. Etter ca. kvarter med leiting etter nøkkelen gikk jeg ut i bilen, og der stod nøklene i tenninga. Jeg hadde glemt å ta med nøklene mine etter at jeg kom hjem dagen i forveien.
Så da har bilen stått der ulåst med nøklene over et døgn. Enda godt jeg bor i et relativt rolig strøk, ellers så hadde nok bilferien min liggi tynt an.
Det viktigste rådet jeg kan gi dere som vurderer f.eks. Cipralex eller noe i samme gate, er å ta medisinen HVER dag. Hvis man hopper over eller glemmer å ta den, kan bivirkningene vare hele tiden, og i starten kan man få bivirkninger som selvmordstanker o.l. Jeg tar vitaminene mine sammen med Cipralexen, jeg kjøper Möllers Total for den er dosert med ukedager på brettene så hvis jeg er usikker på om jeg har fått i meg dosa mi, så kan jeg bare se på vitaminbrettet.
Jeg har alltid vært veldig skeptisk til piller, men jeg angrer ikke et sekund på beslutningen om å ta Cipralex. Nå har jeg gått i litt over 2 år, og jeg regner med at jeg tar den i noen år til. Jeg er veldig redd for å gå på veggen igjen hvis jeg slutter nå.
Men én dag.....
For min del har denne lille saken vært en livredder. Etter at jeg begynte på den har jeg sakte men sikkert blitt meg selv igjen. Som de fleste andre medisiner har den sine bivirkninger, men jeg har vært ganske heldig og bare hatt småtteri.
De tre første dagene var jeg litt dårlig i magen, men det gikk fort over. Jeg merker litt til det nå også hvis jeg ikke spiser nok mat. Jeg svetter også til tider mer enn vanlig, noe som er den mest irriterende bivirkningen for meg akkurat nå. Jeg har også fått øresus, men det håper jeg forsvinner når jeg slutter på cipralex. Jeg har også tidvis litt hodepine, men det kommer og går. Det er fullt mulig at den hodepinen hadde en sammenheng med litt overdreven kaffedrikking også.
Jeg har også blitt ganske glemsk. For en måneds tid siden gikk jeg opp og ned kjellertrappa tre-fire ganger, jeg skulle lete etter bilnøkkelen min og ta med meg genseren opp. Hver gang kom jeg halvveis i trappa uten genseren, og hver gang jeg gikk tilbake lette jeg bare etter nøkkelen men glemte å finne genseren. Etter ca. kvarter med leiting etter nøkkelen gikk jeg ut i bilen, og der stod nøklene i tenninga. Jeg hadde glemt å ta med nøklene mine etter at jeg kom hjem dagen i forveien.
Så da har bilen stått der ulåst med nøklene over et døgn. Enda godt jeg bor i et relativt rolig strøk, ellers så hadde nok bilferien min liggi tynt an.
Det viktigste rådet jeg kan gi dere som vurderer f.eks. Cipralex eller noe i samme gate, er å ta medisinen HVER dag. Hvis man hopper over eller glemmer å ta den, kan bivirkningene vare hele tiden, og i starten kan man få bivirkninger som selvmordstanker o.l. Jeg tar vitaminene mine sammen med Cipralexen, jeg kjøper Möllers Total for den er dosert med ukedager på brettene så hvis jeg er usikker på om jeg har fått i meg dosa mi, så kan jeg bare se på vitaminbrettet.
Jeg har alltid vært veldig skeptisk til piller, men jeg angrer ikke et sekund på beslutningen om å ta Cipralex. Nå har jeg gått i litt over 2 år, og jeg regner med at jeg tar den i noen år til. Jeg er veldig redd for å gå på veggen igjen hvis jeg slutter nå.
Men én dag.....
fredag 29. juli 2011
Tankekrøll
I dag er jeg jaggu produktiv, men man kan jo skrive litt mens man sitter våken.
Jeg tenkte jeg skulle prøve å beskrive litt av det som foregikk og til dels foregår i hodet mitt når angsten og depresjonen slår til. Jeg håper at jeg kan gi et lite innsyn i hvordan det føltes da og hvordan det har begynt å gå seg til, nevner også at jeg er på en daglig dose med 10mg Cipralex som har tatt knekken på de fleste tankene som har plaget meg i dagliglivet.
Hvis jeg skal prøve å gi deg et bilde på hvordan jeg fungerte, så kan du se for deg selv at du har 6-7 versjoner av deg selv som står rundt deg og snakker i munnen til hverandre og prøver å hjelpe deg med å bestemme deg. De forteller deg om det som kan skje, hva du burde gjøre, hva du burde si, forskjellige alternativer for hva som skjer når du gjør det eller det, de forteller deg hva andre tenker osv. Når jeg satt i møter og diskuterte saker, så var disse jeg'ene i hodet mitt og gjennomgikk saken, når jeg var klar til å si noe var møtet langt inn i neste emne. Samtidig var det nesten umulig å konsentrere seg om noe som helst annet. Det eneste jeg klarte å huske var alle problemene eller detaljer som omhandlet problemene mine.
For å gi et eksempel på hvordan tankekrøllen min fungerer, brukte jeg sju år på å fortelle ei jente at jeg var forelsket i henne. Jeg har sett for meg tusen måter hvordan jeg skulle fortelle henne det, og tusen måter hun enten ble glad, trist, sint eller likegyldig. Jeg fortalte henne det for et par uker siden, og jeg kan love dere at hverken måten det ble gjort på, eller resultatet er likt noen av de tankene jeg hadde på forhånd.
Så nå skjønner dere hvorfor tenketrollet er på besøk, skulle ønske jeg var tankeleser. Noe man tror når man har angst forøvrig, men det er en annen historie. Nå begynner trøtten å komme, men vi ikke besvime trøtt enda. Så da blir det et par timer med musikk, og roe hjernen så kanskje det blir mer enn fem timer søvn i natt.
Jeg tenkte jeg skulle prøve å beskrive litt av det som foregikk og til dels foregår i hodet mitt når angsten og depresjonen slår til. Jeg håper at jeg kan gi et lite innsyn i hvordan det føltes da og hvordan det har begynt å gå seg til, nevner også at jeg er på en daglig dose med 10mg Cipralex som har tatt knekken på de fleste tankene som har plaget meg i dagliglivet.
Hvis jeg skal prøve å gi deg et bilde på hvordan jeg fungerte, så kan du se for deg selv at du har 6-7 versjoner av deg selv som står rundt deg og snakker i munnen til hverandre og prøver å hjelpe deg med å bestemme deg. De forteller deg om det som kan skje, hva du burde gjøre, hva du burde si, forskjellige alternativer for hva som skjer når du gjør det eller det, de forteller deg hva andre tenker osv. Når jeg satt i møter og diskuterte saker, så var disse jeg'ene i hodet mitt og gjennomgikk saken, når jeg var klar til å si noe var møtet langt inn i neste emne. Samtidig var det nesten umulig å konsentrere seg om noe som helst annet. Det eneste jeg klarte å huske var alle problemene eller detaljer som omhandlet problemene mine.
For å gi et eksempel på hvordan tankekrøllen min fungerer, brukte jeg sju år på å fortelle ei jente at jeg var forelsket i henne. Jeg har sett for meg tusen måter hvordan jeg skulle fortelle henne det, og tusen måter hun enten ble glad, trist, sint eller likegyldig. Jeg fortalte henne det for et par uker siden, og jeg kan love dere at hverken måten det ble gjort på, eller resultatet er likt noen av de tankene jeg hadde på forhånd.
Så nå skjønner dere hvorfor tenketrollet er på besøk, skulle ønske jeg var tankeleser. Noe man tror når man har angst forøvrig, men det er en annen historie. Nå begynner trøtten å komme, men vi ikke besvime trøtt enda. Så da blir det et par timer med musikk, og roe hjernen så kanskje det blir mer enn fem timer søvn i natt.
Når nettene blir lange......
En av de største plagene jeg har hatt med depresjonen er at jeg ofte blir liggende våken om nettene. Selv om man er stuptrøtt og hjernen nærmest er i koma klarer tankene å trenge på. Slik ligger man i timesvis og vrir seg, mens man prøver å tømme hjernen for alt.
Jeg pleier å si at det er tenketrollet som er på besøk. Han kommer når lyset slås av og alt blir stille. Da sitter han på skulderen din og skal diskutere alle de problemene du har hatt eller kommer til å ha. En mer ubuden gjest er det sjeldent jeg har, og ikke har han vett til å dra heller. Som regel, når man nærmest har besvimt seg i søvn, så er han borte på morrakvisten. Men noen ganger ligger han på lur og visker hele dagen også, for så å komme for fullt igjen når man legger seg.
Akkurat nå om dagen har jeg tenketrollet på besøk. Jeg sovner seint, men nå har jeg en tendens til å våkne tidlig også. Når depresjonen står på er man så takknemlig for søvn at man sjeldent har lyst til å stå opp, spesielt når man ikke føler man har noe å stå opp til. Jeg var som regel veldig fornøyd hvis jeg klarte å stå opp og ta en dusj, noe jeg i ettertid er ganske imponert over jeg klarte. Man skal ikke sette seg for mange mål når man sliter som mest, og alt man klarer skal man være sette pris på og være stolt over.
Så nå sitter jeg her og venter på at jeg skal bli så trøtt at jeg nærmest sovner før jeg legger hodet på puta. Det som er deilig når man begynner å forlate depresjonen, er at man kan føle normale følelser igjen. Jeg kan fortsatt huske hvor utrolig deilig det var å bare være trist, ikke deprimert, men tenke på noe trist, for så å tenke på noe annet og så var jeg glad igjen.
Så ønsker jeg alle en god natt, og at Jon Blund banker på istedenfor Tenketrollet.
Jeg pleier å si at det er tenketrollet som er på besøk. Han kommer når lyset slås av og alt blir stille. Da sitter han på skulderen din og skal diskutere alle de problemene du har hatt eller kommer til å ha. En mer ubuden gjest er det sjeldent jeg har, og ikke har han vett til å dra heller. Som regel, når man nærmest har besvimt seg i søvn, så er han borte på morrakvisten. Men noen ganger ligger han på lur og visker hele dagen også, for så å komme for fullt igjen når man legger seg.
Akkurat nå om dagen har jeg tenketrollet på besøk. Jeg sovner seint, men nå har jeg en tendens til å våkne tidlig også. Når depresjonen står på er man så takknemlig for søvn at man sjeldent har lyst til å stå opp, spesielt når man ikke føler man har noe å stå opp til. Jeg var som regel veldig fornøyd hvis jeg klarte å stå opp og ta en dusj, noe jeg i ettertid er ganske imponert over jeg klarte. Man skal ikke sette seg for mange mål når man sliter som mest, og alt man klarer skal man være sette pris på og være stolt over.
Så nå sitter jeg her og venter på at jeg skal bli så trøtt at jeg nærmest sovner før jeg legger hodet på puta. Det som er deilig når man begynner å forlate depresjonen, er at man kan føle normale følelser igjen. Jeg kan fortsatt huske hvor utrolig deilig det var å bare være trist, ikke deprimert, men tenke på noe trist, for så å tenke på noe annet og så var jeg glad igjen.
Så ønsker jeg alle en god natt, og at Jon Blund banker på istedenfor Tenketrollet.
Hvor starter man?
Jeg hadde tenkt å blogge litt om noe vanskelig. Man leser om det ofte, nesten alle har det, eller et snev av det, men ingen prater med hverandre om det. Ofte når man prater om det så ler man litt av det, og så blir det ubehagelig og legger det vekk.
Det jeg snakker om er angst og depresjon. Depresjon er den nye folkesykdommen sies det. Vi har alle vært triste og leie, men det er omtrent 20 % av Norges befolkning som sliter med en eller annen for for depresjon. Jeg er ingen psykolog eller har noen som helst utdanning innenfor
psykiatri. Jeg har lest noen få bøker om emnet og sett litt filmer om emnet.
Det jeg veldig gjerne vil gjøre med denne bloggen er å dele litt av mine erfaringer om depresjon og angst, siden jeg til tider sitter midt i det med en hjerne som ikke alltid vil spille på lag.
For min del har jeg hatt en helt normal barndom, jeg har hatt venner og ungdomstida var fylt med fest og morro. Jeg har vært med på ugang og tullerier, men jeg har for det meste vært snill gutt.
Så kommer spørsmålet når man skal snakke om depresjon og angst, hvor starter man? Hvilken tråd skal man ta tak i for å nøste opp hvor det hele begynte. Jeg kan ikke gi deg noe fasitsvar, men jeg begynte med familien. Jeg trodde det var at far min ikke var så mye tilstede når jeg var ung, jeg har trodd det var at det var min mor som hadde for stor innflytelse på meg siden far min ikke var der nokk. Var det den smellen i militæret når jeg gikk i kjelleren? Var det den i Alta? Var det ubesvart kjærlighet og kjærlighetssorg? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at alt dette tilsammen, ble til et sammensurium som fikk hjernen min til å gå inn i en tankespiral som endte opp i en sterk depresjon og en angst for andre mennesker og plasser.
Det beste tipset jeg vil gi deg som leser dette er: be om hjelp!
Jeg gikk i ti år og prøvde å ordne selv, jeg skulle ikke være til bry eller plage andre med mine bagateller. Det endte opp med at rundt juletider 2009, vurderte jeg plasser som tålte meg og tau. Det var noen ting som holdt meg igjen, og det var at jeg ville ikke at min mor eller far skulle være de første som fant meg, og at jeg er altfor nysgjerrig på hva som skjer i morgen. Det rareste var at i den perioden så mente jeg selv at jeg ikke var deprimert, jeg hadde bare mild angst. Det er først nå i ettertid hvor jeg forstår hvor langt nede i mørket jeg var.
Hvordan går det nå? Jeg har det gjennomsnittlig bra, jeg er glad og jeg er trist. Jeg er ikke lenger i ekstase eller deprimert, livet mitt har nyanser som er grått, blått og grønt, det er ikke lenger svart og hvitt. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, for å bli frisk. Men jeg tar små små skritt i riktig vei, og noen ganger bommer jeg og tråkker utenfor, men jeg blir hele tiden sterkere. Dette tror jeg blir alt for i dag.
Det jeg snakker om er angst og depresjon. Depresjon er den nye folkesykdommen sies det. Vi har alle vært triste og leie, men det er omtrent 20 % av Norges befolkning som sliter med en eller annen for for depresjon. Jeg er ingen psykolog eller har noen som helst utdanning innenfor
psykiatri. Jeg har lest noen få bøker om emnet og sett litt filmer om emnet.
Det jeg veldig gjerne vil gjøre med denne bloggen er å dele litt av mine erfaringer om depresjon og angst, siden jeg til tider sitter midt i det med en hjerne som ikke alltid vil spille på lag.
For min del har jeg hatt en helt normal barndom, jeg har hatt venner og ungdomstida var fylt med fest og morro. Jeg har vært med på ugang og tullerier, men jeg har for det meste vært snill gutt.
Så kommer spørsmålet når man skal snakke om depresjon og angst, hvor starter man? Hvilken tråd skal man ta tak i for å nøste opp hvor det hele begynte. Jeg kan ikke gi deg noe fasitsvar, men jeg begynte med familien. Jeg trodde det var at far min ikke var så mye tilstede når jeg var ung, jeg har trodd det var at det var min mor som hadde for stor innflytelse på meg siden far min ikke var der nokk. Var det den smellen i militæret når jeg gikk i kjelleren? Var det den i Alta? Var det ubesvart kjærlighet og kjærlighetssorg? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at alt dette tilsammen, ble til et sammensurium som fikk hjernen min til å gå inn i en tankespiral som endte opp i en sterk depresjon og en angst for andre mennesker og plasser.
Det beste tipset jeg vil gi deg som leser dette er: be om hjelp!
Jeg gikk i ti år og prøvde å ordne selv, jeg skulle ikke være til bry eller plage andre med mine bagateller. Det endte opp med at rundt juletider 2009, vurderte jeg plasser som tålte meg og tau. Det var noen ting som holdt meg igjen, og det var at jeg ville ikke at min mor eller far skulle være de første som fant meg, og at jeg er altfor nysgjerrig på hva som skjer i morgen. Det rareste var at i den perioden så mente jeg selv at jeg ikke var deprimert, jeg hadde bare mild angst. Det er først nå i ettertid hvor jeg forstår hvor langt nede i mørket jeg var.
Hvordan går det nå? Jeg har det gjennomsnittlig bra, jeg er glad og jeg er trist. Jeg er ikke lenger i ekstase eller deprimert, livet mitt har nyanser som er grått, blått og grønt, det er ikke lenger svart og hvitt. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, for å bli frisk. Men jeg tar små små skritt i riktig vei, og noen ganger bommer jeg og tråkker utenfor, men jeg blir hele tiden sterkere. Dette tror jeg blir alt for i dag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)