Flukt

Å rømme fra problemene er det enkleste i hele verden. Slippe å utfordre seg selv og unngå alt som er ubehagelig. Men jo mer man rømmer, desto vanskeligere blir det å komme tilbake.

Jeg har hatt store problemer med nye plasser med folk. Før tenkte jeg at det var den sosiale angsten som er verst, men nå som jeg har tatt tak i en del av den angsten og utfordret den, sitter jeg igjen med plassen. Når jeg skal til et nytt sted vet jeg ikke hvor utgangene er hvis panikken skulle gripe om seg. Jeg vet ikke hvor jeg kan ta en pustepause eller om jeg er på rett sted. Jeg vet ikke hvem som er på dette stedet, og jeg har ikke noe sted som kan kalles min plass. Jeg trenger oftest en tre-fire besøk på et sted for å bli trygg.

Det mest irriterende med angsten er at kaldsvetten renner i strie strømmer, og jeg kan være gjennomvåt etter en tur på kjøpesenter. Ofte svetter jeg bare fordi jeg svetter, og når jeg begynner å svette føler jeg at folk stirrer og tenker ting om meg, og da kommer mer angst og mer kaldsvette.

Som regel drar jeg til kjøpesenter når de åpner, da er det ikke mye folk der. Depresjonen behandler jeg med cipralexen, men angsten må jeg øve vekk. Jeg kan med stolthet si at jeg i år har klart å være blant folk på Gatebil (20000 mennesker på en ukjent plass), jeg har vært på camping alene blant ukjente mennesker og på nye plasser, jeg har vært mange turer rundt Østensjø hvor det er masse mennesker. Alt dette gjør jeg for å øve meg på å omgås nye plasser og folk. Jeg har også planlagt å klare å ta meg en tur inn til Oslo sentrum med tog en dag, men det er den store stygge ulven for meg. Da har jeg ikke mulighet til å rømme med bilen, og jeg må omgås mennesker i stor stil. Kanskje jeg venter til neste sommer med den siste....