Åpenhet

Jeg har generelt ikke lagt skjul på at jeg har slitt. Men det betyr ikke at jeg deler mine tanker med alle. Er det mennesker som jeg ikke er sikre på om klarer å takle en samtale om depresjon eller angst så lar jeg heller være.

Når jeg klarte å be om hjelp fra fastlegen min var det meste gjort for min del. Da han trodde meg og jeg fikk medisin så var det som om jeg endelig var syk og kunne innrømme det for kjentfolk. Jeg følte tidligere at jeg ikke var syk siden jeg ikke hadde noen papirer eller resepter.

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal åpne seg for venner og bekjente. Min erfaring til nå har vært at de aller fleste har hatt problemer i en kortere eller lengre tid. Så når man begynner å snakke om det, så er det ofte at motparten også åpner seg. Ofte er det den du minst tror det er som har gått på en smell. Jeg har vært heldig og hatt en samtalepartner i mange år, hun tok tak i sine problemer et par år før meg, så jeg har fått mye støtte og tips fra henne.

Jeg stoler for det meste på magefølelsen min når jeg skal snakke, og jeg ser på personen jeg snakker med om den forstår hva det går i. Hvis personen blir litt tom og blank i øya og legger hodet litt på skakke så prøver jeg å avslutte samtalen og bytte emne.

Akkurat nå er det heller ingen kjente som vet om denne bloggen, men etterhvert skal jeg dele den med noen få kjente som jeg stoler 100% på. Noen av dem vet at jeg har angst og depresjon, mens de andre overhodet ikke har peiling. Det blir spennende å se reaksjoner.

Når det kommer til det å dele tanker med familien så er ikke jeg den rette å gi råd. Jeg snakker minst mulig om dette til dem. Løse et problem i min familie resulterer som regel i at vi kaster penger på det så kanskje det går bort.