Hvor starter man?

Jeg hadde tenkt å blogge litt om noe vanskelig. Man leser om det ofte, nesten alle har det, eller et snev av det, men ingen prater med hverandre om det. Ofte når man prater om det så ler man litt av det, og så blir det ubehagelig og legger det vekk.

Det jeg snakker om er angst og depresjon. Depresjon er den nye folkesykdommen sies det. Vi har alle vært triste og leie, men det er omtrent 20 % av Norges befolkning som sliter med en eller annen for for depresjon. Jeg er ingen psykolog eller har noen som helst utdanning innenfor
psykiatri. Jeg har lest noen få bøker om emnet og sett litt filmer om emnet.

Det jeg veldig gjerne vil gjøre med denne bloggen er å dele litt av mine erfaringer om depresjon og angst, siden jeg til tider sitter midt i det med en hjerne som ikke alltid vil spille på lag.

For min del har jeg hatt en helt normal barndom, jeg har hatt venner og ungdomstida var fylt med fest og morro. Jeg har vært med på ugang og tullerier, men jeg har for det meste vært snill gutt.

Så kommer spørsmålet når man skal snakke om depresjon og angst, hvor starter man? Hvilken tråd skal man ta tak i for å nøste opp hvor det hele begynte. Jeg kan ikke gi deg noe fasitsvar, men jeg begynte med familien. Jeg trodde det var at far min ikke var så mye tilstede når jeg var ung, jeg har trodd det var at det var min mor som hadde for stor innflytelse på meg siden far min ikke var der nokk. Var det den smellen i militæret når jeg gikk i kjelleren? Var det den i Alta? Var det ubesvart kjærlighet og kjærlighetssorg? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at alt dette tilsammen, ble til et sammensurium som fikk hjernen min til å gå inn i en tankespiral som endte opp i en sterk depresjon og en angst for andre mennesker og plasser.

Det beste tipset jeg vil gi deg som leser dette er: be om hjelp!
Jeg gikk i ti år og prøvde å ordne selv, jeg skulle ikke være til bry eller plage andre med mine bagateller. Det endte opp med at rundt juletider 2009, vurderte jeg plasser som tålte meg og tau. Det var noen ting som holdt meg igjen, og det var at jeg ville ikke at min mor eller far skulle være de første som fant meg, og at jeg er altfor nysgjerrig på hva som skjer i morgen. Det rareste var at i den perioden så mente jeg selv at jeg ikke var deprimert, jeg hadde bare mild angst. Det er først nå i ettertid hvor jeg forstår hvor langt nede i mørket jeg var.

Hvordan går det nå? Jeg har det gjennomsnittlig bra, jeg er glad og jeg er trist. Jeg er ikke lenger i ekstase eller deprimert, livet mitt har nyanser som er grått, blått og grønt, det er ikke lenger svart og hvitt. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, for å bli frisk. Men jeg tar små små skritt i riktig vei, og noen ganger bommer jeg og tråkker utenfor, men jeg blir hele tiden sterkere. Dette tror jeg blir alt for i dag.