Den første store smellen....

Jeg har hatt triste perioder i barndommen, kjærlighetssorg på ungdomsskolen og fylleknekker på videregående, men alt det har gått veldig greit å komme over fordi jeg hadde et veldig stort nettverk med venner. Jeg rakk aldri å bli sittende og tenke over hva som skjedde, det var nye muligheter rett rundt neste hjørne.

Den første store nedturen i livet mitt kom i militæret, og grunnen til at den ble sittende og mange etter det var at jeg nå fikk tid til å tenke. Jeg var ikke i gang med aktivitet dagen etter jeg var ferdig med militæret, og de fleste andre var enten i militæret eller hadde begynt på en utdanning.

Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg fikk en stor smell i militæret. En av grunnene tror jeg var at jeg leika mye krig og sånt når jeg var liten, så jeg var egentlig ferdig med det når jeg kom i militæret. En annen grunn var at jeg alltid har hatt muligheten til å trekke meg unna og være for meg selv. I militæret hadde jeg ingen mulighet til det, jeg måtte være på den samme plassen og fikk heller ikke gått ut av leiren i begynnelsen. Jeg mistet all matlyst og gikk ned 20 kg på fire uker.

I militæret fikk jeg også mitt første møte med psykiatrien, noe som ikke var noe lystig møte. Psykiateren var veldig Freud og eneste han spurte meg om var familien, og etter cirka 20 minutter ga han opp og skrev diffus i papirene. Legebesøket etterpå husker jeg så og si ingenting av, jeg knekker egentlig helt sammen. Jeg husker at jeg sier jeg nesten ikke har spist på fire uker, og da får jeg til svar at man klarer seg lenge uten mat. Jeg husker også at han "spurte" litt hånlig om det var første gangen i livet jeg møter motstand. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var inne hos legen, men jeg kom hvertfall ut med en midlertidig udyktig lapp.

Møtet med legen og psykiateren i militæret satte sine spor, og det har nok vært litt av grunnen til at jeg brukte så lang tid og slet med å be om hjelp. Heldigvis har jeg hatt en fantastisk fastlege og en veldig forståelsesfull psykiater som jeg gikk hos en stund.