En av de største plagene jeg har hatt med depresjonen er at jeg ofte blir liggende våken om nettene. Selv om man er stuptrøtt og hjernen nærmest er i koma klarer tankene å trenge på. Slik ligger man i timesvis og vrir seg, mens man prøver å tømme hjernen for alt.
Jeg pleier å si at det er tenketrollet som er på besøk. Han kommer når lyset slås av og alt blir stille. Da sitter han på skulderen din og skal diskutere alle de problemene du har hatt eller kommer til å ha. En mer ubuden gjest er det sjeldent jeg har, og ikke har han vett til å dra heller. Som regel, når man nærmest har besvimt seg i søvn, så er han borte på morrakvisten. Men noen ganger ligger han på lur og visker hele dagen også, for så å komme for fullt igjen når man legger seg.
Akkurat nå om dagen har jeg tenketrollet på besøk. Jeg sovner seint, men nå har jeg en tendens til å våkne tidlig også. Når depresjonen står på er man så takknemlig for søvn at man sjeldent har lyst til å stå opp, spesielt når man ikke føler man har noe å stå opp til. Jeg var som regel veldig fornøyd hvis jeg klarte å stå opp og ta en dusj, noe jeg i ettertid er ganske imponert over jeg klarte. Man skal ikke sette seg for mange mål når man sliter som mest, og alt man klarer skal man være sette pris på og være stolt over.
Så nå sitter jeg her og venter på at jeg skal bli så trøtt at jeg nærmest sovner før jeg legger hodet på puta. Det som er deilig når man begynner å forlate depresjonen, er at man kan føle normale følelser igjen. Jeg kan fortsatt huske hvor utrolig deilig det var å bare være trist, ikke deprimert, men tenke på noe trist, for så å tenke på noe annet og så var jeg glad igjen.
Så ønsker jeg alle en god natt, og at Jon Blund banker på istedenfor Tenketrollet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar