Frykt

Jeg er redd, for å havne tilbake der jeg var i det mørkeste mørke. Derfor tar jeg fortsatt pillene mine. Akkurat nå føles det ut som om jeg må gå på dem resten av livet.

Jeg har nok blitt feigere også, spesielt når det kommer til opplevelser. Jeg er redd for å gjøre ting alene, redd for å gjøre nye ting. Derfor var det en stor seier for meg å dra alene på camping i sommer, og besøke ukjente campingplasser og steder. Neste sommer skal jeg gjøre det samme, da skal jeg også prøve meg på camping i utlandet.

Jeg har også begynt å planlegge tur til New York, der får nok agorafobien min slått seg løs. Det som gjør det trygt er at jeg har sett så mye av NY på tv, så stedet er kjent. Folk er ikke så skummelt lenger. Nå er det nye plasser som sitter igjen. Jeg er ikke så fryktelig glad i folk heller, men det er også litt personligheten min at jeg ikke trives i store folkemengder med mye støy.

Aller best trives jeg hvis jeg kan sitte litt utenfor i fred og ro og observere og lytte, og hvis jeg skal delta på et høyt plan må det enten bare være kjentfolk rundt meg eller et par stk som jeg føler at kjemien stemmer med. Hvis ikke det stemmer så blir det stusselige greier.