Det var det

Da ville hun ikke at vi skulle prøve å redde vennskapet. Jeg sitter her litt som et spørsmålstegn, samtidig som jeg forstår. Det jeg forstår er at hun synes det er vanskelig, p.g.a. tidligere historie og ny kjæreste, men det jeg ikke forstår er at det er for alltid.

Jeg er en blanding av sint og lei meg om hverandre fordi det føles ut som om jeg har såret henne og at det kjennes ut som om hun hater meg. At det at jeg har følelser for henne gjør henne så vondt, er ingen god følelser for meg heller. Hadde jeg gjort noe forferdelig mot henne, så hadde jeg ikke hatt noen problemer med å forstå.

Det kjennes også vondt fordi vi har vært gjennom så mye i sju år, snakket sammen og støttet hverandre, og akkurat nå virker det som om ingenting av det betyr noe for henne. At hun skriver sånt som, "noen dører åpner seg andre lukker seg", "at ting har blitt som det har blitt" og "sånn er livet" hjelper heller ikke. Det virker så kaldt og enkelt, det kjennes ut som om hun ikke har noen problemer med å si hadet, selv om jeg vet at hun sliter med det.

Alt jeg skriver om her er mine følelser. Jeg vet at hun har tenkt mye, og at dette er en vanskelig avgjørelse. Jeg klarer bare ikke å fatte at hun aldri, noensinne, vil snakke med meg igjen.

Det var dette jeg virkelig var redd for, og jeg håper at hun gjør dette for sin egen del. For dette er ikke noe jeg vil. Hvis hun tror hun tar hensyn til mine følelser, så tar hun feil. Mine følelser er mine følelser, og jeg bestemmer om jeg skal være trist eller glad. Uansett kan ingen ta over mine følelser, om de er gode eller dårlige. Jeg må uansett gjennom dette, og jeg håpet jeg kom ut på andre siden med et vennskap. Uansett så kommer jeg til å være her for henne om hun ombestemmer seg.