Skumle tanker

Det er noen tanker som er litt skumlere enn andre. Denne helga har jeg hatt selvmordstanker, vil bare skyte inn at jeg kommer aldri til å ta mitt eget liv, men akkurat denne helga har jeg virkelig følt meg ensom. Jeg har også tenkt at hvis alt skal være så vondt, så skal man jo uansatt dø engang, så hvorfor vente. Tanker som at ingen kommer til å savne meg, og at folk får det bedre uten meg har også kommet opp.

Det var rett før jeg fikk hjelp at jeg hadde noen av de samme tankene. Nå vet jeg at ting blir bedre etterhvert, så det er en trøst. Jeg er ganske sikker på at allerede morradagen vil være litt lysere. Jeg har det ofte sånn at dagen etter det har vært veldig mørkt, som i dag, pleier å være helt anderledes. Jeg sliter veldig med å bearbeide følelsene om dagen, men har mer kontroll nå enn tidligere i måneden.

Merker at bølgedalene ikke er så dype og de gode øyeblikkene ikke er altfor høye. Det betyr forhåpentligvis at følelsene har begynte å jevne seg ut. Så slipper jeg disse dypdykkene ned i mørket. En annen ting som er positivt er at jeg kommer meg ut av mørket. Tankene slipper tidvis taket og jeg kommer meg ut av spiralen. Det gjorde jeg ikke for tre år siden.

Jeg prøver virkelig å finne lyse punkter om dagen. På hverdagen går det greit, men i helgene hvor jeg helst bare blir sittende å slappe av er det verre. Prøver å få opp humøret med litt Seinfeld før leggetid, tror faktisk det hjelper litt. Jeg våkner såpass tidlig etter kort søvn, at så lenge jeg klarer å holde tenketrollet unna en times tid så sovner jeg.

Den siste måneden har ikke vært helt den vanlige depresjonen. Jeg har ikke satt merkelapper eller tenkt noen negative tanker om meg selv. Jeg har ikke tenkt så veldig mye "burde"-tanker. Jeg har ikke tenkt på hvorfor jeg alltid faller for "feil" jente, noe jeg egentlig ikke gjorde denne gangen siden jeg trodde hun var singel. Vanligvis så har jeg hatt avstandsforelskelser og falt for jenter som ikke er tilgjengelig, for å bekrefte ovenfor meg selv av jeg ikke er elskbar og at jeg alltid vil være ensom.

Grunnen til depresjonen er rett og slett en enorm overflod av følelser som ville ut. Det er ikke bare de siste 7 årene, men også tanker og følelser fra hele livet som på et eller annet vis ville ut, samt at jeg fikk panikkangst for å miste den eneste jeg virkelig kunne snakke med om alt.

Jeg er nok også sint på meg selv over at jeg ikke har sagt noe tidligere, hvertfall mens jeg bodde i Bergen. Det ble også veldig feil at jeg ga henne et brev den dagen jeg måtte dra hjem igjen. Men hadde jeg ikke fått det ut med brev så hadde jeg nok hatt det enda verre nå. Da ville jeg følt at jeg nok en gang sviktet, at jeg var feig og vært enda mer sint på meg selv. Nå har jeg hvertfall fått det ut, selv om det så langt har gått skikkelig galt så er det utrolig stort for meg å fortelle henne det.

Kjenner at det allerede hjelper å skrive litt om det, og jeg tror jeg egentlig har fått ut noe av det viktigste nå.