Familien

I løpet av gårsdagen fikk jeg litt inspirasjon, hvis vi kan kalle det det, fra ei venninne angående familie-relasjoner. Jeg har aldri følt meg hjemme i min familie. Jeg er 5 år yngre enn mine eldre søskenbarn og minst 5 år eldre enn mine yngre søskenbarn, så jeg har aldri hatt noen i slekta å henge med på familietreff o.l. Da har jeg som regel tusla rundt og kjeda meg, for ingen vil ha en liten jypling henganes med seg, og hvis foreldre, tanter og onkler tvang dem til å ta meg med, så følte man seg jo aldri velkommen.

Det lille som var av familietradisjoner begynte så smått å forsvinne også når jeg vokste opp, det ble slutt på lørdagstreffene hos bestemor og familieferiene endte også.

Derfor har jeg aldri hatt noen familietilhørighet. Når far min jobba mye, var grinete og sliten når han kom hjem og modern jobba til fire, så måtte jeg klare meg sjøl.

Men det jeg skulle frem til var at jeg har alltid "skyldt" på familien at jeg har disse følelsene og at jeg blir dårlig av familiemøter og sånne ting. Venninna mi fikk meg til å tenke over om jeg kanskje var sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å passe inn, og at jeg har skyldt på meg selv for å ikke være sammen med dem. Jeg har virkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke er et mer familiemenneske, og jeg kommer ikke til å få noe mindre dårlig samvittighet når jeg skal bli onkel til tvillinger. Jeg klarer heller ikke å bli overlykkelig for å bli onkel, det er virkelig noe som plager meg.

Det er så jeg får lyst til å flytte langt unna, så slipper jeg å sitte her og ha dårlig samvittighet i 52 uker i året for at jeg ikke besøker nevøene, så kunne jeg heller hatt god samvittighet i en uke i året når jeg besøkte dem hvis jeg bodde langt borte, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Jeg er nok påvirket av alle de som har et så fantastisk forhold til sine familier, eller hvertfall gir uttrykk for det. Jeg fikk hvertfall noe å tenke på, enda en ting.