Jeg skal ikke være til bry for noen, derfor holder jeg som regel alle følelsene inni meg. Jeg skal ikke la noe gå inn på meg, så jeg skyver det langt bak. Dette går bra helt til det ikke er mer plass i hvelvet, og følelsene strømmer over tankene. Det er når følelsene tar kontroll over tankene at det går galt.
Da kommer alt på en gang. Da kommer tårer, tanker og kroppen går inn i en modus hvor alt er bare trist. Man vil ha trøst, men samtidig være alene. Man vil ha en klem, men man orker ikke være i nærheten av folk, eller man tror heller at folk ikke vil være med en.
Når jeg er i denne modusen, er det sjeldent at trøst hjelper. Det aller meste som går inn i hodet, blir feiltolket og danner mer tanker. For min del varer disse kollapsene i alt fra timer til et par dager.
Det beste å gjøre når dette skjer er å sove, eller besvime seg i søvn. Som regel er man så mentalt sliten at det svartner. Så sover man enten noen timer og våkner, eller hvis man er heldig så sover man 10-12 timer og alt ser bedre ut.
Jeg er på vei ut av et par 1 døgns nedsmeltinger pga innestengte følelser, det som er positivt nå er at denne siste var min siste store hemmelighet som jeg ikke klarte å få ut. Den er nå ute, så nå er det bare å klare å bearbeide det til noe positivt, noe som tar tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar