Sånn rundt 15 år siden hørte jeg et slags filosofisk utsagn som jeg har prøvd å leve etter. Som regel har det ikke funka, men når det endelig gjaldt sviktet hodet og panikken krøp fram.
Fritt fortalt går utsagnet noe slik som dette: du må aldri jage en sommerfugl, da flyr den bare lengre vekk. Hvis du vil ha den til å sitte hos deg, må du sitte å vente å la sommerfuglen komme til deg. Eller noe lignende.
Frykten for å miste noen gjorde at jeg klamret meg så hardt fast at hun glapp. Jeg ser det nå i ettertid. Jeg tenkte faktisk bare på meg selv, selv om hun prøvde å si at hun hadde det vanskelig med hva jeg følte.
Jeg skulle gjort som jeg skrev i brevet og latt henne ta ting i sitt tempo, og jobbet med mine følelser i stedenfor. Nå er det kanskje for seint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar