Noe som har irritert meg på høgskolen er at foreleserne ikke tar hensyn til at noen kan slite psykisk. Det er ikke alle som takler å stå fremme eller sitte tett i tett. For min del har jeg kommet helskinnet gjennom det, men det hadde jeg nok ikke gjort for 3 år siden.
Det er nok mange som sliter med tanker og følelser akkurat nå de første 2 ukene, og det er nok en del som ikke har de verktøyene til å hanskes med dem heller. Mange vil nok "rømme" fra problemene og stenge seg inne eller slutte på skolen. De vil gå på en smell og prøve å ordne opp selv. Det var det jeg gjorde alle disse årene. Det lureste er å oppsøke helsetjeneste eller fastlege og ta tak i problemet.
Folk ser ikke mine krykker, de er nemlig i pilleform og er usynlige. Jeg er langt i fra frisk, det har jeg merket nå i sommer og med skolestarten. Men jeg halter ikke, jeg har ikke gips eller bandasje. Mine krykker heter cipralex.
Man ber ikke noen med gipset fot å danse, og lærerne burde ha såpass kunnskap at de som setter seg bakerst i klasserommet ikke alltid gjør det fordi de ikke vil følge med. De gjør det mest for å ikke bli altfor involvert i timene ved å bli spurt, de kan ha sosial angst hvor de trenger en "rømningsvei" som ikke forstyrrer klassen om man skulle få behov for å forlate rommet.
For min del må jeg utfordre angsten, men jeg kjenner også mine begrensninger. Jeg må trene meg ut av angsten, men jeg må ta små små steg for å komme meg ut. Jeg tror ikke man kurerer høydeskrekk ved å hoppe i strikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar